Hvem gjelder angreretten mellom?

Angrerett gjelder kun når avtalen inngås mellom en forbruker og en profesjonell selger, jf. angrerettsloven § 1. ”Forbruker” er i angrerettloven § 6 bokstav e definert som: ”fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet”.

Grensedragningen her vil være tilsvarende som for forbrukerkjøp, hvor vurderingen vil gå ut på om formålet med kjøpet hovedsakelig er å benytte gjenstanden eller tjenesten utenfor næring. Ved kjøp til blandete formål, vil man etter en helhetlig vurdering måtte ta stilling til om kjøpet i hovedsak er skjedd til forbrukerformål eller næringsformål. Et eksempel her er FTU 2007 s. 140, hvor et enkeltmannsforetak kjøpte en støvsuger til bruk i hjemmekontor, men hvor det likevel ble ansett som kjøpt som forbruker med angrerett da støvsugeren skulle benyttes til hele huset, og at hjemmekontoret bare utgjorde en liten del. Det vil da ikke ha noen betydning om det er et enkeltmannsforetak som foretar bestillingen, så lenge bruken hovedsakelig skal skje utenfor næring, idet enkeltmannsforetaket juridisk må identifiseres med fysisk person, jf. FTU 2007 s. 140. Imidlertid vil man på grunn av begrensningen med ”fysisk person” aldri kunne få angrerett, når kjøpet er gjort av juridiske personer som AS, foreninger, ANS mv. Et ”amatørfotballag” som kjøper drakter til medlemmene regnes imidlertid som forbruker i følge forarbeidene, jf. Ot. prp. nr. 36 (1999-2000) pkt.3.2.3.2 side 21.

For at det skal foreligge angrerett må selgeren være næringsdrivende i forhold til det aktuelle kjøpet, jf. Ot. prp. nr. 36 (1999-2000) s. 89 og 90:

”Et vilkår for at loven skal komme til anvendelse, er at selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet. Definisjonen av forbrukerkjøp og forbrukerleie i gjeldende angrefristlov forutsetter at kontraktsparten på selger- eller tjenesteytersiden er yrkesselger eller yrkesutleier, jf angrefristloven §2 første ledd. Departementet har imidlertid ikke ment å gjøre noen endring i realiteten når det gjelder hvem som opptrer som profesjonell part”.

Det er to alternative vilkår for hvordan avtalen skal inngås, og det holder at en av dem er oppfylt. Lovens kapittel 2 og 3 om opplysningsplikt gjelder etter angrerettloven § 1-1 annet ledd også den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd, jf. Ot. prp. nr. 36 (1999-2000) s. 90:

”Bestemmelsen i annet ledd innebærer at bestemmelsene i kapittel 2 og 3 i loven kommer til anvendelse, f.eks. når en privatperson bruker en representant til å stå for hele eller deler av salget, dersom representanten opptrer i næringsvirksomhet. Dette gjelder bl.a når en privat selger engasjerer en megler eller agent eller annen profesjonell fullmektig eller mellommann. En uformell rådgiver dekkes derimot ikke uten videre, med mindre vedkommende opptrer overfor kjøperen eller har forhandlingsfullmakt e.l. Bruker selgeren for eksempel en advokat, vil det altså være avgjørende hvilken rolle advokaten spiller i forhold til det konkrete salget. Lovens bestemmelser kommer i disse tilfellene til anvendelse på de handlinger som den profesjonelle hjelperen står for. Dette innebærer at en næringsdrivende som for eksempel tar inn antikviteter for salg på messer for privatpersoner, plikter å følge lovens regler om opplysningsplikt osv. I et slikt tilfelle vil det også være den næringsdrivendes plikt å sørge for at avtalevilkårene blir framlagt på foreskreven måte”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)