Alderspensjonen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg, jf. folketrygdloven § 19-5 første ledd.

Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-2 fastsetter grunnpensjonen. Grunnpensjon fastsettes på grunnlag av trygdetid. Tidligere inntekt er ikke av betydning for grunnpensjonen. Trygdetid er i hovedsak tiden en har vært medlem i folketrygden etter fylte 16 år til og med det året en fylte 66 år, jf. folketrygdloven § 3-5 annet ledd. Etter folketrygdloven § 3-2 annet ledd kreves det tre års trygdetid for rett til grunnpensjon. For rett til full grunnpensjon kreves 40 års trygdetid. Ved mindre enn dette reduseres grunnpensjonen tilsvarende. Det er gjort unntak for flyktninger. En flyktning som er medlem i folketrygden, får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-2 sjette ledd.

Full grunnpensjon utgjør 100 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-2 tredje ledd. I følge folketrygdloven § 3-2 fjerde ledd utgjør grunnpensjonen 85 % av grunnbeløpet dersom pensjonisten lever sammen med en ektefelle som får foreløpig uførepensjon, uførepensjon, alderspensjon, avtalefestet pensjon eller har en årsinntekt over to ganger grunnbeløpet. Hvis ektefellene ikke lever sammen, skjer det ingen reduksjon i grunnpensjonen. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. I tillegg sier folketrygdloven § 3-2 femte ledd at reduksjon i grunnpensjonen også skal gjelde for samboerpar som har levd sammen tolv av de siste atten månedene.

Tilleggspensjon er avhengig av tidligere inntekt. Etter folketrygdloven § 3-8 annet ledd kreves det tre poengår for rett til tilleggspensjon. Poengår er et kalenderår en opptjener pensjonspoeng i eller blir godskrevet pensjonspoeng for, jf. folketrygdloven § 3 10. Full tilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Ved færre poengår, blir tilleggspensjonen redusert tilsvarende.

Tilleggspensjonen er avhengig av pensjonspoengene vedkommende har opptjent. Disse poengene blir beregnet ved at den del av den pensjonsgivende årsinntekten som overstiger grunnbeløpet, divideres med grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-13 annet ledd. Som pensjonsgivende inntekt regnes blant annet fordel vunnet ved arbeid, som for eksempel lønn, og diverse ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 12-2, jf. folketrygdloven § 3-15 første ledd. Det gjennomsnittlige grunnbeløpet skal legges til grunn hvis grunnbeløpet er endret i løpet av kalenderåret, jf. folketrygdloven § 3-13 tredje ledd. Grunnbeløpet endres vanligvis 1. mai hvert år. En får således ikke pensjonspoeng for inntekt under grunnbeløpet.

Etter folketrygdloven § 3-13 fjerde ledd skal det ved beregning av pensjonspoengene ikke regnes med høyere inntekt enn tolv ganger grunnbeløpet. Av inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet skal bare en tredel regnes med.

Pensjonspoeng kan godskrives uten å være opptjent på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Det gjelder i noen tilfeller ved omsorgsarbeid for barn og syke, funksjonshemmede eller eldre, jf. folketrygdloven § 3-16.

Før en kan regne ut tilleggspensjonen, må pensjonspoengene omregnes til et sluttpoengtall. I følge folketrygdloven § 3-12 tredje ledd blir et pensjonspoengtall fastsatt for hvert kalenderår og er summen av opptjente og godskrevne pensjonspoeng det året. Maksimalt pensjonspoengtall er 7,00. Sluttpoengtallet er gjennomsnittet av de 20 årene pensjonisten har høyest pensjonspoengtall, herav kalt ”besteårsregelen”. Dersom det er opptjent pensjonspoeng i mindre enn 20 år, tar en gjennomsnittet av alle pensjonspoengtallene, jf. folketrygdloven § 3-11.

Folketrygdloven § 3-8 tredje ledd regulerer hvordan tilleggspensjonen beregnes. Grunnbeløpet blir multiplisert med sluttpoengtallet. Tilleggspensjon blir ytt med en viss prosent av dette inntektsnivået. For poengår til og med 1991 er pensjonsprosenten 45. For poengår fra og med 1992 er pensjonsprosenten 42.

Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-3 fastsetter særtillegget. Det gis et særtillegg til pensjonister som ikke har opparbeidet seg tilleggspensjon eller som har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Særtillegget avkortes fullt ut mot opptjent tilleggspensjon.

Særtillegget fastsettes i to satser, jf. folketrygdloven § 3-3 fjerde ledd. Ordinær sats utgjør per tidspunkt 100 % av grunnbeløpet og minstesatsen utgjør 74 % av grunnbeløpet. Som hovedregel ytes særtillegg etter ordinær sats. Det gis særtillegg etter minstesats når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar tilleggspensjon som overstiger særtillegget etter ordinær sats, jf. folketrygdloven 3 3 femte ledd. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle som er minst 60 år gammel, utgjør særtillegget to ganger ordinær sats, altså 200 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-3 sjette ledd.

For å få rett til fullt særtillegg kreves det 40 års trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-3 tredje ledd. Ved kortere trygdetid blir særtillegget redusert i forhold til trygdetiden. Unntak for flyktninger gjelder her som ved grunnpensjon, jf. folketrygdloven § 3-3 syvende ledd.

Det kan ytes barnetillegg eller ektefelletillegg til alderspensjonen. Etter folketrygdloven § 3 24 første ledd vil en pensjonist som forsørger ektefelle eller samboer som vedkommende har barn med eller tidligere har vært gift med, bli gitt et ektefelletillegg på 50 % av grunnpensjonen. Det blir ikke ytt ektefelletillegg hvis ektefellen har en inntekt som er større enn folketrygdens grunnbeløp eller mottar uførepensjon, foreløpig uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon, jf. folketrygdloven § 3-24 tredje ledd.

En pensjonist som forsørger barn under 18 år, får et barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 første ledd. Etter folketrygdloven § 3-25 tredje ledd blir det også gitt barnetillegg for fosterbarn som pensjonisten har forsørget de to siste årene. Barnetillegget utgjør 40 % av grunnbeløpet. Etter folketrygdloven § 3-25 fjerde ledd kreves det at alderspensjonisten har 40 års trygdetid for rett til fullt barnetillegg. Dersom trygdetiden er kortere, blir barnetillegget tilsvarende redusert. Bare den ene av to ektefeller som er pensjonister, kan få barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 annet ledd. Barnetillegget ytes til den av pensjonistene som får det høyeste tillegget eller den som har den daglige omsorgen for barnet. I følge folketrygdloven § 3-25 femte ledd har ikke pensjonisten krav på barnetillegg hvis barnet har en inntekt som er større enn grunnbeløpet. Barnet blir da regnet som selvforsørget.

Ektefelletillegg og barnetillegg er inntektsprøvd, jf. folketrygdloven § 3-26. Pensjonister som har vesentlige inntekter blir ikke ansett å ha behov for forsørgingstillegg fra folketrygden.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)