Tidspunktet da et medlem fikk sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten er etter folketrygdloven § 12-10 uføretidspunktet. Det skal fastsettes nytt uføretidspunkt hvis det er til fordel for pensjonisten, dersom uføregraden blir endret fordi inntektsevnen/arbeidsevnen er blitt ytterligere nedsatt.

Det kan være problematisk å fastsette uføretidspunktet i tilfeller hvor sykdommen gradvis har utviklet seg og dette har hatt ulik innflytelse på inntektsevnen/arbeidsevnen. I dom av Agder Lagmannsrett LA-2005-111995 krevde en mann som fikk uførepensjon i 2001, at uføretidspunktet skulle vært fastsatt allerede i 1992 da han måtte si opp sin jobb på grunn av psykiske lidelser. Lagmannsretten kom til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at mannen helt siden 1992 hadde lidd av varig sykdom som reduserte inntektsevnen med minst halvparten.

Høyesterett har i dom Rt. 2005 s. 548 uttalt at det er evnen til å arbeide eller til å skaffe seg inntekt som er det avgjørende og ikke den faktiske inntekt. Uføretidspunktet inntrer således når inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten uavhengig av den faktiske inntekt. For eksempel kan inntektsevnen være nedsatt selv om den uføre gjennom velvilje fra arbeidsgiveren ikke får redusert inntekt. Uføretidspunktet for en arbeidstaker kan dermed fastsettes til et tidligere tidspunkt enn da inntekten faktisk ble redusert med minst halvparten.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)