Vedkommende må ha en varig sykdom, skade eller lyte for å ha rett på uførepensjon, jf. folketrygdloven § 12-6 første ledd.

Lovens forarbeider Ot. prp. nr. 29 (1995-96) s. 123 utdyper hva som menes med varig: ”Med varig menes ikke at lidelsen må være livsvarig. Lidelsen må imidlertid forutsettes å vare betydelig lengre enn to til tre år, [...] Hvis det er grunn til å tro at lidelsen kan bedre seg betydelig i løpet av noen år, kan det ikke gis uførepensjon.”

I følge folketrygdloven § 12-6 annet ledd menes med sykdom en vitenskapelig basert sykdom og sykdom som er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer er ikke sykdom og gir ikke rett på uførepensjon.

I Borgarting Lagmannsrett dom LB-2002-3880 ble ryggsmerter ansett som sykdom i folketrygdlovens forstand, selv om årsaksforholdene rundt rygglidelsen ikke var klarlagt. Det uttales at det må legges vesentlig vekt på symptomenes art og grad.

Det varige sykdommen, skaden eller lyten må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen, jf. folketrygdloven § 12-6 tredje ledd. Hva som menes med dette kravet utdypes nærmere i lovforarbeidene Ot. prp. nr. 42 (1994 1995) s. 7 om hovedårsakslæren:

”Denne læren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne ut hva som er den mest dominerende årsaken. Hvis man kommer til at sykdom/skade kan karakteriseres som hovedårsak til ervervsuførheten, er kravet om årsakssammenheng oppfylt. Dersom de ikke-medisinske årsaksfaktorene dominerer bildet, må man etter denne årsakslæren konstatere at kravet om at den ervervsmessige uførheten skal ha en medisinsk årsak, ikke er oppfylt. Hovedårsakslæren stiller egentlig krav om at den medisinske uførheten må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den vanligvis ikke anses som hovedårsak til en ervervsmessig uførhet på minst 50 prosent.”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)