Reglene om panterettigheter kan ha betydning for alle typer rettigheter og for alle typer av formuesgoder, men de har størst praktisk betydning hvor det dreier seg om rettigheter i fast eiendom.

Reglene om pantsetting fremgår av ”Lov om pant” av 8. februar 1980, heretter kalt panteloven. Det flere andre lover som kan komme til anvendelse i et panteforhold, jf. tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992, som regulerer inndrivelse av pantekrav ved salg av panteobjektet, og dekningsloven og konkursloven fra 1984, som regulerer panthavers rettigheter dersom debitor går konkurs.

Pant betyr at en formuesgjenstand tjener som sikkerhet for at et krav skal bli oppfylt. Den som har en panterett i et formuesgode vil ha en eksklusiv særrett til å forsøke å få dekning for sitt krav i formuesgodet, til fortrengsel for eierens øvrige kreditorer. Misligholder skyldneren sine forpliktelser ovenfor panthaveren, så kan panthaveren med myndighetenes bistand gjennom tvangsfullbyrdelse selge formuesgjenstanden og på den måten få dekning for sitt krav i salgssummen.

Panteinstituttet har en kredittskapende effekt ved at det reduserer risikoen ved å yte kreditt. Det er av samfunnsøkonomiske hensyn pantsettelser tillates, da kreditt gir grunnlag for økonomisk aktivitet og investeringer.

Den som har en panterett kalles for panthaver og den som stifter panterett i panteobjektet til fordel for en annen kalles pantsetter. Objektet som panten er sikret i kalles et panteobjekt. Det er oftest slik at panthaveren er kreditor for det kravet som sikres, mens pantsetteren ofte er debitor for det sikrede kravet. Det er allikevel ikke unormalt at andre enn debitor stiller sikkerhet for kravet. Dette skjer typisk ved at foreldrene stiller sikkerhet for sine barns gjeld.

Et hus eller annen fast eiendom vil kunne være så beheftet, at panteobjektet ikke kan generere nok penger til at alle rettighetshaverne. Dette innebærer at de ikke får full sikkerhet eller full nytte av eiendommen, som de etter rettsgrunnlagene for sine rettigheter isolert sett skulle hatt. Dette løses ved at panteheftelser blir gitt etter et rangeringssystem. Det er slik at hver rettighet tildeles en bestemt prioritet, og en rettighet med høy prioritet gås foran en rettighet med lavere prioritet. En panthaver vil ikke få dekning for sitt pantekrav før krav som har bedre prioritet er dekket fullt ut.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)