Når det kommer til å ta beslag i eiendeler som synes å tilhøre den ene samboeren eller ektefellen, vil det kunne oppstå konflikt i forhold til den annen samboer eller ektefelle. Det vil ofte oppstå bevismessige problemer i forhold til hvem av samboerne eller ektefellene som tingene egentlig tilhører.

Det er ofte vanskelig for en utleggstaker eller et konkursbo å få klarlagt formuesgodenes reelle eierforhold. Tingene kan være eneeie, sameie eller sameie etter regelen om husmorsameie jf. ekteskapsloven § 31 annet ledd.

Det vil ofte dreie seg bevismessige vurderinger, men ofte vil det kunne gjennomføres kreditorekstinksjon. For eksempel; den ene ektefellen overfører sin eiendom til den andre. Har ikke ektefellene sikret overdragelsene ved å følge reglene om rettsvern, vil den første ektefellens kreditorer kunne beslaglegge de overdratte verdiene. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at tinglysning av ektepakt i Løsøreregisteret ikke erstatter rettsvernskravene i tinglysningsloven §§ 20 og 23.

For namsmannen er det viktig å ha noen enkle regler å forholde seg til, da utleggssituasjonen vil kunne by på vanskelige bevisproblemer. Det er ofte lite dokumentasjon om hvem som er reell eier, og mulighetene for den annen part til å føre motbevis kan være begrenset.

Tidligere har det vært tvil om hvordan man skulle tolke reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 og § 7-14, men etter avgjørelsen i Skjeldal-dommen Rt. 1999 s. 901, er reglenes betydning avklart. Saken var slik: Et ektepar ervervet en boligeiendom i fellesskap. Skjøtet ble tinglyst i 1980 og angav bare mannen som hjemmelshaver. I oktober 1982 tinglyste ekteparet en ektepakt, hvor det fremgikk at eiendommen skulle være i hustruens særeie. Høsten 1997 ble det tatt utlegg i det som ble ansett som mannens andel av eiendommen, da han hadde uoppgjort skatt. Spørsmålet som reiste seg, var hvorvidt det kunne tas et slikt utlegg?

I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 kan det ”dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold…, utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett”.

Høyesterett slo fast at § 7-13 skal anses å være en presumsjonsregel:

”Dette medfører at presumsjonsregelen i § 7-13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning. Dersom namsmannens avgjørelse blir påklagd, vil det for domstolene som oftest foreligge nærmere opplysninger om eierforholdet, og da må retten ta stilling til spørsmålet ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Det samme gjelder dersom det under behandlingen av en utleggsforretning hos namsmannen blir frembrakt nærmere opplysninger om eierforholdet.”

Videre fastslo Høyesterett at når det ikke foreligger nærmere opplysninger, skal namsmannen legge til grunn at de to eier en halvpart hver. Tvangsfullbyrdelseslovens § 7-13 annet punktum skal ikke anses å omfatte ektepakt; ”Det bestemmelsen sikter til med ”registrert” som eier, er hvem som er hjemmelsinnehaver ifølge grunnboken, … det [kan] ikke være tvilsomt at ektepakter må falle utenfor anvendelsesområdet for § 7-13 tredje ledd 2. punktum. Hvis det ikke finnes holdepunkter for annet, må en ektepakt oppfattes som uttrykk for hva ektefellene har fastsatt om eierforholdet dem imellom. Dersom det foreligger en ektepakt, og denne har fått rettsvern, må den respekteres av ektefellenes kreditorer, såfremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment. … så lenge det ikke foreligger noe som kan tyde på at en eiendomsoverdragelse ved ektepakt ikke er reell, må ektepakten legges til grunn.”

En ektepakt kan ikke oppheves fordi den er ”motivert ut fra ønsket om å unngå gjeldsforfølgning”, eller fordi det hefter gjeld på eiendommen ”som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter”.

En annen dom som kan illustrere regelen § 7-13 er Sarpsborg-dommen Rt. 2005 s. 491. Hustruen A hadde hjemmelen til ekteparets bolig sammen med morens sin C. Kreditorene til ektemannen B tok utlegg i halvparten av As andel, noe som ble opprettholdt av lagmannsretten. Kjæremålsutvalget opphevet kjennelsen da de oppfattet det slik at lagmannsretten hadde lagt for mye i presumpsjonsreglen, og gjort en mangelfull vurdering av det reelle forholdet. Lagmannsretten hadde ikke vurdert betydningen av at As foreldre heftet for lånet som hadde finansiert boligkjøpet, og heller ikke betydningen av hvem som var hjemmelshaver var vurdert. Lagmannsretten hadde vektlagt at låneterminer var betalt av B, men de hadde ikke tatt med i vurderingen at dette kun hadde skjedd over kort tid eller om terminene kunne anses å være betaling av husleie.

I Rt. 2005 s. 143 fremgår det et viktig prinsipp om at en ”delingsavtale i samband med samlivsbrott krev ikkje bestemte former” og at dersom ”avtalen skulle vere gjort i form av ektepakt, krev denne ikkje tinglysning”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)