I enkelte situasjoner er det vanskelig å finne en god begrunnelse for hvorfor en arving skal stå noe svakere enn en utenforstående erverver. I forarbeidene NOU 1982: 17 s. 132-133 er det gitt en kort drøftelse av disse situasjonene. De tilfellene der en gavemottaker beskyttes trekkes frem, og det gis uttrykk for at det ikke er noen grunn til at testamentsarvingen skal stilles svakere. Forarbeidene sier videre at reglene om arvingens rettstilling er vel innarbeidede, og at det ikke er rettet noen sterk kritikk mot reglene.

Forholdet til god tro-problemet kunne blitt løst ved å stille strenge krav til arvingene. Det ble foreslått en oppmykning i reglene i utkast til § 21 første ledd nr. 2, hvor den uskrevne regelen om at arvingen ikke ekstingverer fastslås. I henhold til nr. 1 skal det være mulig med god tro-ekstinksjon, ikke bare ved avtaleerverv, men også på ”annet grunnlag som for erververen fremstår som avtalelignende”. I bemerkningene til bestemmelsen fremgår det:

”Det må overlates til rettspraksis å trekke opp grenselinjen i detalj mellom hva som regnes som ”avtalelignende” erverv (nr. 1) og hva som er ”arv” (nr. 2). Erverv ved testament må ansees som ”arv”, med mindre særegne omstendigheter skulle tilsi at det må likestilles med ”avtalelignende” erverv. Ved arvepakt kan det muligens være lettere å se ervervet som ”avtalelignende”.”

Dette har senere blitt lovfestet i luftfartslovens § 3-27 og i borettslagsloven § 6-6 første ledd nr. 1.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)