Det er spesielt to hovedprinsipper som gjelder i den dynamiske tingsretten. For det første ”ingen kan overføre større rett enn han selv har”. Den romerrettslige maksime lyder – ”Nemo plus jure transfere potest, quam ipse habet”.

Prinsippet om at ingen kan overføre større rett enn han selv har fremgår av gjeldsbrevloven § 25 og må anses for å være et generelt prinsipp:

”Når nokon avhender eit enkelt gjeldsbrev, får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren, om inkje anna fylgjer av serlege rettsreglar.”

I de tilfellene det foreligger en dobbeltsituasjon, er hovedprinsippet ”først i tid – best i rett” eller som romerne sa: Prior tempore, potior jure. Dette gir anvisning på et køprinsipp. Den som var først ute vinner frem, enten slik at den eller de andre taper helt eller blir prioritetsmessig etterstilt. Det er tidspunktet for avtaleervervet som legges til grunn, for hvem som var først ute.

Disse hovedreglene er, som Brækhus uttaler: ”uttrykk for elementære og dypt forankrede rettferdsforestillinger. Noen rettspolitisk begrunnelse ut over dette er det ikke nødvendig å gi.”

Hensynene bak prinsippet om at ingen kan overføre større rett enn han selv har, kan oppsummeres med ordene notoritet, publisitet og legitimasjon. Det skilles mellom hensynene som gjør seg gjeldende i tilfellene der B er henholdsvis arving, erverver og kreditor. I denne fremstillingen vil ikke disse hensynene behandles inngående, men det anbefales å lese nærmere om dette i for eksempel Falkangers Tingsrett.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)