Vilkårene for rettserverv ved alders tids bruk er relativt like vilkårene for hevd, men de er mindre presise. Også ved alders tids bruk stilles det krav om bruksutøvelse i strid med rette eiers rett, og bruken må ha vært utøvd i god tro og være av en slik art at den har gitt en foranledning for inngripen fra rette eier. Det stilles ikke opp noe krav om at bruken må ha vist seg ved en synbar innretning. Heller ikke kravene til intensitet, eksklusivitet og kontinuitet i bruksutøvelsen er like strenge, men det kreves atskillig lengre bruksutøvelse enn ved hevd.

Rettspraksis i Rt. 2001 s.769 (Reinbeiterettigheter i Selbu): ”Rettserverv ved alders tids bruk hviler på tre elementer: Det må foreligge en viss bruk, som må ha funnet sted i lang tid, og ha skjedd i god tro. Man har imidlertid ikke faste kriterier ved avgjørelsen om de enkelte vilkår er oppfylt. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett side 610 fremhever at vilkårene ikke er uavhengige – ”en kan for eksempel slappe noe på kravene til tiden, dersom bruksutøvelsen har vært mer markert og omvendt, og for det annet tas det også hensyn til andre momenter som for eksempel rettighetens art og kvalitet, hvor tyngende den er for den tjenende eiendom og hvor nødvendig den er for den eller dem som påstår å ha retten”. Dette er etter min mening en dekkende beskrivelse.”

Det oppstilles ingen eksakt nedre grense for hva som kreves med hensyn til brukens varighet. De konkrete omstendigheter må vurderes. Har en bruk pågått i over 100 år vil det som oftest være tilstrekkelig til å begrunne erverv, jf. for eksempel Rt. 1961 s. 1163 (Daledommen). Her uttaler Høyesterett på side 1172 at det er ”klart at det ikke nå kan rippes opp i etablerte rettsforhold på det grunnlag at denne mer enn 100 år gamle oppfatning [at skogeieren også var eieren av grunnen] er uriktig.” Det er ikke noe fast krav om at det alltid vil kreves en 100 års bruk, eller at 100 års bruk alltid vil være tilstrekkelig. Har det pågått en relativt omfattende og intensiv bruk kan også en kortere periode enn 100 år være tilstrekkelig. Har bruken vært mer sparsom, vil det måtte kreves at lengre tid har gått for at rettservervet skal være fullført. I juridisk teori oppstilles det en nedre grense på 50 år for rettserverv ved alders tids bruk. Begrunnelsen for dette er at det ikke vil være rimelig at man i tilfeller hvor tidskravet i hevdsloven § 8 ikke er oppfylt, skal man kunne komme frem ved påberopelse av alders tidsbruk. Brukens varighet vil altså inngå i en konkret og sammensatt vurdering, hvor brukens intensitet, eksklusivitet og kontinuitet, og særlige faktiske forhold må tas i betraktning.

Akkurat som ved hevd må rettspretendentene ha vært i god tro, og utøvd en bruk de har ansett seg berettiget til. Videre vil det slik som for hevdserverv etter hevdsloven § 8 annet ledd, når rettspretendentene er en større krets, ikke være noe krav om at alle i denne kretsen må være i god tro, jf. Rt. 2001 s. 769 (Selbu) der førstvoterende uttaler: ”Jeg tilføyer at når det som i vår sak er tale om rettserverv for en næring, kan det ikke kreves at samtlige samer innenfor næringen – eller en sektor av den – har vært i aktsom god tro. Det samme gjelder for øvrig også i andre sammenhenger hvor det er tale om rettserverv for en større krets av personer, jf. Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett side 612 og Falkanger: Tingsrett, 6. utgave side 326.” I Rådsegn 6 fra Sivillovbokutvalget Om hevd, 1961, s. 16 forklarer førstvoterende på en god måte hva som kreves: ”Når det gjeld bruk i alders tid, har praksis sett tilsvarande krav til god tru som for vanleg hevd. Ofte er det her vanskeleg og praktisk å sjå dei einskilde hevdarane kvar for seg, og det vært då helst eit spørsmål om kva folk på staden reint allment har visst og gått ut ifrå, kva der er tradisjon for i grenda eller bygdelaget.”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)