Det foreligger ingen generell lovregulering av alders tids bruk. Sjur Brækhus og Axel Hærem har gitt følgende beskrivelse av alders tids bruk: ”Alders tids bruk er et rettsinstitutt som unektelig har mer av alderens patina enn av dens avklarethet. Som et utgangspunkt kan vi bare si at instituttet påberopes som grunnlag for visse rettsforhold vedrørende fast eiendom i tilfelle hvor forholdene har bestått og er blitt betraktet som rettmessige gjennom et visst lengre tidsrom. ... Alders tids bruk er nevnt i enkelte lovbestemmelser og forutsatt i en rekke andre. Disse bestemmelser kan sees som kasuistiske utslag av mer almindelige sedvanerettsregler”. Alders tids bruk blir ofte anført subsidiært som grunnlag for rettserverv, hvor det ikke er sikkert at påstand om hevd vil føre frem. For eksempel kan det være tvil om bruken har vært tilstrekkelig intensiv til at rettighetene er hevdet. Det selvstendige virkeområdet for reglene om alders tids bruk er derfor tilfeller der vilkårene for hevd ikke er oppfylt, men hvor det likevel kan være grunnlag for rettserverv. Alders tids bruk er forklart i forhold til hevdsregelsettet i NOU 1988:16 side 14: ”Tidlegare tala ein også om alders tids bruk som eit ervervsgrunnlag. Dette er lite praktisk ved sida av hevd, men det kan tenkjast at vilkåra for alders tids bruk kan vera oppfylte utan at hevdsvilkåra er oppfylte. Dersom ein av partane påstår at eit område tilhøyrer han på grunnlag av hevd, eventuelt i strid med det som er fastsett i eldre avtalar e.l, oppstår spørsmålet om kor langt hevdservervet går, m.a.o. kor grensa for kva som er erverva ved hevd går. Dette avheng av kva område som er omfatta av hevdsbruken”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)