Hjemmel for frihevd finnes i hevdsloven §§ 10 og 11. Hovedregelen om frihevd er at eier av en eiendom kan frihevde en særskilt rett når rettighetshaveren i full hevdstid ikke har brukt rettigheten og eier heller ikke kjente til rettighetens eksistens. Dette gjelder ikke hvis det er et rettslig hinder som er årsak til at rettigheten ikke er brukt, jf. hevdsloven § 10. Frihevd er sterkt beslektet med foreldelsesreglene. Forskjellen består i at frihevd ikke kan skje uten hevderens gode tro, dvs. at han ikke kjente eller burde ha kjent til rettighetens eksistens. Ved foreldelses skjer et rettighetstap uavhengig av debitors kjennskap. Etter hevdsloven § 11 gjelder vilkårene i hevdsloven §§ 2-6 tilsvarende for frihevd. Dette betyr at reglene om sammenlegning av hevdstid i hevdsloven § 3 også gjelder for frihevd.

Ved mothevd skjer det en bruk fra hevderens side som utelukker servitutthaverens rett. Ved frihevd er det servitutthaveren som unnlater å benytte sin rett. Unnlater han å benytte seg av sin rett i hevdstid, kan en servitutt falle bort. Frihevd har størst praktisk betydning i forhold til positive servitutter. Negative servitutter kan naturlig nok ikke frihevdes, men de kan som nevnt mothevdes. Rettighetshaveren etter en strøkservitutt, som for eksempel forbyr at det skal bygges blokker i et område, taper ikke sin rett hvor den forpliktede ikke opptrer i strid med servitutten. Frihevden kan enten være aksessorisk, jf. hevdsloven § 10 første punktum første alternativ, eller selvstendig, jf. hevdsloven § 10 første punktum annet alternativ. Ved aksessorisk frihevd skjer hevden sammen med eiendomshevd. For eksempel; A hevder retten til et skogsområde, der B har jaktrett; utøver ikke B sin jaktrett i eiendomshevdstiden, vil jaktretten kunne falle bort sammen med grunneierens rett. Et eksempel på selvstendig frihevd: A eier skogen, og B unnlater i hevdstid å bruke den jaktretten som A ikke kjenner til.

Hevdstiden er den samme ved frihevd som for mothevd, altså retten må ha vært unyttet i 20 år for fast eiendom og 10 år for løsøre og verdipapirer. Bevisbyrden for ikke-bruk påhviler hevdspretendenten, altså den som påberoper seg å ha hevdet.

Det er først og fremst ”bruksrettar som rettshavaren let liggja unytta i full hevdstid”, som kan frihevdes. ”Det same gjeld rett til utreisler og andre grunntyngsler”. Det fremgår av forarbeidene at dette er ment som ”rett til varige ytingar i pengar, varer, arbeid eller anna frå ein eigedom”. Dette er ikke særlig praktisk lenger, men var det tidligere i kårforhold.

Frihevden kan være enten aksessorisk, jf. hevdsloven § 10 første punktum første alternativ, eller selvstendig, jf. hevdsloven § 10 første punktum annet alternativ. Ved aksessorisk frihevd skjer hevden sammen med eiendomshevd. Eks; A hevder retten til et skogsområde, der B har jaktrett; utøver ikke B sin jaktrett i eiendomshevdstiden, vil jaktretten kunne falle bort sammen med grunneierens rett. Eks på selvstendig frihevd: A eier skogen, og B unnlater i hevdstid å bruke den jaktretten som A ikke kjenner til.

Hevdstiden er den samme som for de andre typer av hevd. Bevisbyrden for ikke-bruk påhviler hevdspretendenten. Hevdstiden kan også avbrytes slik som ved de andre hevdstypene: ved søksmål eller ved at hevderen taper rådigheten i mer enn to år.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)