Krav om eksklusiv rådighet

Hevdsloven § 2 oppstiller som et hevdsvilkår at man har tingen som sin egen sammenhengende i hele hevdsperioden, som vil være 20 år for fast eiendom og 10 år for løsøre og verdipapirer.

”§ 2. Den som har ein ting som sin eigen 20 år i samanheng, hevdar eigedomsrett. For lausøyre og verdepapir er hevdstida 10 år”.

Utad må bruken av tingen ha vist at hevderen står i et visst forhold til den. Han må altså ha utøvet en rådighet tilsvarende den en eier vanligvis har. Kravet kan begrunnes med at; hvis den som ønsker å hevde ikke utøver tilstrekkelig rådighet, har han heller ikke innrettet seg slik at han normalt har behov for å hevde. I rettspraksis er rådighetskravet ofte sett i sammenheng med at den egentlige rettighetshaver skal ha mulighet til å gripe inn, for det er først når noen råder om en ting som om han eier den at den reelle eieren får anledning til å gripe inn. En eiendomsrett har to sider; en positiv og en negativ. Den positive siden innebærer at eieren har rett til å utnytte tingen gjennom bruk eller rettslige disposisjoner. Den negative siden innebærer at eieren kan nekte andre i nyttiggjøre seg av tingen.

Det er en rekke momenter som spiller inn ved vurderingen av om bruken har vært tilstrekkelig. Utgangspunktet er at hevderen må ha utøvet den bruk som er naturlig med hensyn til hva slags ting det er, tidsforholdene og hvor tingen befinner seg. Vurderingen er objektiv da det må være objektivt konstaterbart for rettighetshaveren at tingen benyttes i strid med dennes rett. Hva som nærmere kreves må altså avgjøres konkret.

Dersom tingen i hevdstiden også er blitt benyttet av andre kan det oppstå særlige spørsmål. For eiendomshevd er det et vilkår om at hevderen har eksklusiv rådighet. Hvis det er to som utnytter tingen i strid med den egentlige eiers rett, er det klart at de bare kan hevde dersom de tror de er sameiere. Det ville ikke vært en god regel dersom to kunne hevde samme ting. Skal hevdserverv kunne skje må hevderens standpunkt komme til uttrykk, slik at den rette eier får et varsel og dermed sjanse til å gripe inn. Dersom rette eier har utnyttet tingen blir spørsmålet om dette avskjærer enhver mulighet til å hevde? Det er ikke slik at en hvilken som helst rådighet fra rette eiers side stenger for hevd. Desto mer intensiv bruk hevderen har hatt, desto mer må man akseptere av tilfeldig bruk fra eierens side.

Saksforholdet i Rt. 1972 s. 643 (Bottenvollen): hevdspretendenten hadde i et 800 dekar stort utmarksområde hugget ved, drevet jakt og fiske etc. Hevdspåstanden førte ikke frem, fordi bruken ikke hadde vært eksklusiv. Førstvoterende; ”Utgangspunktet … er … at det ikke kan stilles store krav til rådighetsutøvelse fra eierens side før hevd fra andre må anses utelukket … eierne av tvisteområdet har … i sin egenskap av eiere - utøvd bruk så langt de har hatt behov for det… Under disse omstendigheter kan selv vidstrakt bruk fra andres side etter min mening ikke gi grunnlag for hevd fordi eierens egen bruk utelukker at andres rådighetsutøvelse blir eksklusiv”. Mindretallet, de to dissenterende dommere, la ikke et like strengt prinsipp til grunn som flertallet, da de fant at betingelsene for hevd var til stede. De så det slik at bruken fra hevdspretendenten hadde vært den ”dominerende”, og at den ”sparsomme” bruk som eierne hadde utøvet ikke kunne frata hevdspretendentens bruk karakteren av eksklusiv rådighet. Til mindretallets votum tilføyet en av dommerne som stemte som førstvoterende at ”Det er mulig at bruken fra [hevdspretendenten] etter hvert er blitt mer fremtredende enn eierens egen bruk, men jeg kan ikke finne at den har vært så omfattende og eksklusiv at den kan danne grunnlag for eiendomshevd.”

Løsøre

Spørsmålet om faktisk rådighet bli her ofte enklere å avgjøre enn ved fast eiendom. Det vil sjelden være tvil om hvem som har rådigheten over løsøret og hvorvidt denne rådigheten er eksklusiv.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)