Det vanlige er at hevderen bruker eiendommen selv. Han setter opp gjerde, dyrker jorda, eller setter opp hytte etc. Hevderens rådighet kan også vise seg ved juridiske disposisjoner, for eksempel ved at han helt eller delvis selger området, pantsetter det, leier det bort osv. Dersom hevderen ikke har utnyttet en eiendom særlig intenst, kan han allikevel kunne hevde eiendomsrett ved at han passer på at heller ingen andre utnytter eiendommen.

Ved vurderingen av om rådighetskravet er oppfylt må man ta i betraktning hvordan det aktuelle området normalt blir utnyttet. Dersom det ikke er naturlig med noen intensiv bruk, senkes kravene til hevderens aktivitet tilsvarende lavere. Hvis noen pretenderer en rett til for eksempel skog eller fjellområder, kan dette komme til uttrykk ved hugging i skogen, jakt eller fiske. Dersom eiendommen ikke har vært brukt i særlig stor utstrekning, kan dette i en viss grad repareres ved at bruken har vært utøvet over lang tid. Videre vil passivitet fra rette eiers side minke kravet til brukens intensitet, jf. Rt.1970.1398 nedenfor. Rådighetsvilkåret har en kvalitativ og en kvantitativ side – det må være en bestemt type bruk, og denne må utnyttes i vanlig omfang.

Noen eksempler fra rettspraksis;

Rt.1970.1398 (Nipetjernet): A hadde kjøpt 43 mål i et større utmarksområde. I virkeligheten hadde ikke selgeren hatt eiendomsretten til det arealet. Høyesterett kom til at A hadde ervervet området i sin helhet ved hevd. Han hadde sittet med eiendommen i aktsom god tro i hevdstid, og hans familie hadde utnyttet også området rundt tjernet så langt de hadde behov for det. Det kunne etter naturforholdene ikke bli noen særlig intensiv rådighetsutøvelse på området rundt tjernet. ”Jeg kan ikke se dette annerledes enn at Mæland har brukt eiendommen som en samlet enhet og utøvet slik rådighet som faller naturlig på en fritidseiendom av denne art.”. Det var altså tilstrekkelig at hevderen hadde gjort seg den nytte han til enhver tid hadde behov for; hente vann fra bekken, ved fra skogen etc.

Rt. 2000.604 (Kjeldsberg): Eieren av en villatomt fikk ikke medhold i at hun hadde hevdet eiendomsrett til et areal som lå utenfor tomtegrensen, men innenfor hagegjerdet slik det var plassert. Hevdsvilkåret i hevdsloven § 2 om å ha eiendommen som sin egen var oppfylt. Eieren og hennes rettsforgjenger var i god tro da eiendommen ble ervervet, jfr. hevdsloven § 4, men rettsforgjengeren hadde i 1949 vært med på en delingsforretning til en tilleggsparsell. Han ble da eller burde da blitt kjent med de riktige grenseforhold, slik at han ikke kunne sies å være i aktsom god tro. Førstvoterende sa om rådighetsutøvelsen; ”at tomta var gjerda inn med flettverksgjerde, noko som inneber at tvistearealet var gjort til ein del av villatomta. Ut frå dette er det ikkje nokon tvil om at kravet til å ha arealet som sitt eige er oppfylt”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)