Fysiske personer og sammenslutninger kan vinne rett gjennom hevd. Både private og det offentlige kan hevde. Dersom flere har utøvet bruken i den tro at de er sameiere, vil de kunne hevde en slik rett til sameie. Hvor bruksutøverne ikke kan begrenses til en klart avgrenset personkrets, vil reglene om alders tids bruk kunne komme til anvendelse, jf. Rt. 1910 s. 200. I denne dommen ble det slått fast at eieren av Kristinegaard i Bergen ikke var berettiget til å stenge en gangvei som gikk over eiendommen. Gangveien hadde blitt benyttet så langt tilbake som folk kunne huske, og gamle kart viste at veien hadde vært der lagt tid tilbake. Kommunen fikk med begrunnelsen i alders tids bruk medhold i at veien ikke skulle stenges. Etter vi fikk hevdsloven har det skjedd en modifisering, ved at rettigheter som tidligere bare kunne erverves gjennom alders tids bruk, kan hevdes jf. hevdsloven § 8 annet ledd.

Dersom man har rett til tingen kan man ikke hevde, jf. hevdsloven § 5. Hevd forutsetter en bruk som er i strid med hva hevderen egentlig har rett til, for skjer det en bruk som er rettmessig har ikke rette eier noen grunn til å gripe inn. Brukerens subjektive oppfatning av at han er eier, spiller ingen rolle så lenge den bruk han gjør av tingen fortoner seg som utslag av den begrensede rett eieren har gitt tillatelse til. En kan eksempelvis ikke hevde en ting som man har fått låne av den rettmessige eier. Imidlertid kan tingen hevdes dersom den blir overført til en annen som ikke visste at tingen var lånt. Hvor bruken overskrider den bruksrett som er gitt vil hevd kunne skje, men det kreves da at overskridelsen ikke er ubetydelig og at den er synbar for eieren. Etter en leieperiode er utløpt vil videre bruk kunne føre til hevd, siden bruken ikke er berettiget lenger.

Hovedregelen er at dersom man har en forutgående hjemmel for bruken som avtale om leierett eller hjemmel til eiendommen, vil man ikke få større rett enn det man har etter hjemmelen. Man kan ikke hevde med grunnlag i avtale. Det er således kun ved rådighetsoverskridelser som uten hjemmel innebærer at ting eller eiendom brukes som ”sin egen” – altså at man tror man eier tingen eller eiendommen – at man kan hevde.

En nærmere gjennomgang om kravet til uhjemlet bruk er gitt i NUT 1961:1 side 12 og 13:

”Den som har tingen i samsvar med ein særleg heimel, hevdar ikkje annan eller større rett enn han har tidlegare. I NL 5-5-3 er såleis særskilt sagt at den som har ein ting « enten til Pant, eller i Forlæning, eller i Forsvar », ikkje kan hevda han til eige; og dette lyt gjelda tilsvarande i andre høve og likeins både for eigedomshevd og for brukshevd. 1 Så lenge rådveldet er i samsvar med den særlege heimelen, har den andre parten ingen grunn til å gripa inn. Innehavaren kan difor ikkje hevda seg fri frå skyldnaden til å gje slepp på tingen att, eller frå andre vilkår som han er bunden av (jfr. Rt-1917-111, Rt-1880-237, Rt-1897-375 og Rt-1908-538 og Rt-1948-608). Går rådveldet derimot tydeleg og openbert ut på noko anna eller meir enn særheimelen gjev høve til, stengjer han i prinsippet ikkje for hevd. Har nokon lagt inn ei gammal utslåtte til kunsteng eller skogplanting, eller bygt handelsbu på ei gammal nausttuft, kan han såleis hevda stykket til slik bruk eller til full eigedom om vilkåra elles er til stades. Det kan og vinnast hevd på ein større rett av same slag. Etter ein dom i Rt-1958-758 var såleis ein vegrett som tidlegare galdt berre for eitt av to samanslegne bruk, utvida i hevd til å gjelda for heile eigedomen og til ei vegbreidd på 6 mot tidlegare 2 m. Men ikkje all rettsoverskriding er nok. Det lyt vera eit rådvelde som vik av frå retten på ein slik måte at det kan gje den andre parten grunn til å gripa inn. Kor mykje som trengst vert ei skjønssak, og svaret rettar seg mykje etter tilhøva. Dette spørsmålet er heller praktisk og det har ofte vore for domstolane: I ein høgsterettsdom i Rt-1903-8 om eigedomshevd på ein sætervoll, heiter det m.a.: « Den af Digernæs udøvede Brug kan ikke ansees som en « Brug », der saaledes gaar ud over de Grændser for Sælgerens kontraktsmæssige Brugsret over Sætervolden, ifølge Skjødet af 1805, at den skulde kunne betegnes som en Eiendomsretsudøvelse i Modsætning til en - berettiget eller uberettiget - Brugsretsudøvelse og saaledes hjemle en Eiendomsretserhvervelse ved Hævd.» Jfr. dommar i Rt-1911-465, Rt-1916-798 og Rt-1917-111. På den andre sida kan nemnast ein høgsterettsdom i Rt-1927-805. Dommen gjekk ut på at allmenningsbrukarar som hadde sett ned husmenn og paktarar på sætrane sine, hadde hevda sæterlykkjene til slik bruk. Eigedomsretten derimot høyrde framleis til allmenningen. Jfr. dom i Rt-1917-848. Særleg der det er tøyeleg eller uklårt kor langt den opphavlege utnyttingsretten går, som t.d. i allmennings- og sameigehøve, lyt ein setja etter måten strenge krav til ei rettsoverskriding som skal”.

Det er den som egentlig er berettiget til tingen eller eiendommen som rammes av hevd. Både enkeltpersoner, sammenslutninger og det offentlige kan bli frahevdet eiendom eller rettigheter.

Før vi fikk hevdsloven var det stilt et krav om ekstra lang hevdsperiode for å kunne hevde i almenningsforhold. Men kravene til hevd fra almenning er strengere enn for hevd fra andre, jf. Rt.1986.583: ” Man må ved vurderingen av anførslene om hevd og alders tids bruk være klar over at partene i alle fall har en omfattende, og muligens også en eksklusiv, bruksrett til de arealer det her gjelder. Det er tale om en rett, eventuelt en særrett, til beite og slått og til hugst til eget bruk. For at bruken skal gi grunnlag for hevd eller alders tids bruk, må den klart ha gått ut over hva en slik bruksrett har gitt hjemmel for. Generelt at kravene til hevd og alders tids bruk som grunnlag for eiendomsrett til almenningsgrunn, må stilles strengt, se Høyesteretts avgjørelse i Rt.1927.805 som gjaldt hevd fra bygdealmenning.”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)