Ved hevd kan en få rett til å bruke eller få eiendomsretten til ting eller eiendom som tilhører en annen. Hevderen blir også reell eier, slik at den opprinnelige eier taper sin rett - eiendomsretten ekstingveres.

For eksempel kan en hevde rett til vei over en annens eiendom eller rett til båtplass på en annens grunn. Hevd oppstår når noen i god tro har brukt en annens ting eller eiendom over lang tid som om den var sin egen. En avtale om rett til vei kan være for eksempel være inngått med grunnlag i en muntlig avtale med en som for lengst er død. Det kan da være umulig å føre bevis for avtalens eksistens og hva den inneholdt. Reglene om hevd vil da sikre at vedkommende likevel kan fortsette å benytte sin rett.

Hevd er et gammelt rettsinstitutt i Norge, og er begrunnet med at når en tilstand har bestått upåtalt gjennom en årrekke, har det formodningen for seg at den er rettmessig. Også alminnelige samfunnshensyn tilsier at det ikke rippes opp i festnede forhold med mindre det er nødvendig, særlig for fast eiendom er ro og kontinuitet i eiendomsforholdene ønskelig. Det er på den annen side søkt å klarlegge eiendomsforholdene gjennom matrikulerings- og tinglysningsregler, slik at den som har gått frem etter disse reglene ikke bør tape sin rett altfor lett. Dersom A utøver en bruk som ikke harmonerer med det som fremgår av offentlige registre, dette kan for eksempel være grunnboken eller løsøreregisteret, vil hans rett stå svakt i forhold til den egentlig berettigete B.

Generelle regler om hevd finnes i lov av 9. desember 1966 nr. 1 om hevd. Denne loven bygger på tideligere bestemmelser i NL og den såkalte snikhevdlov av 23. mai 1874, men også nye regler ble gitt og tidligere uklare spørsmål ble klarlagt.

Det er tre typer hevd; eiendomshevd, brukshevd og håndpanterett, jf. hevdsloven § 1 første ledd. Både eiendomsrett og bruksrett til ting kan hevdes. Håndpantrett regnes likt med bruksrett, jf. tredje ledd. Denne formen for hevd er ikke så viktig i det praktiske liv. Det vil nedenfor redegjøres for eiendomshevd og brukshevd. Andre rettigheter enn de nevnte kan ikke hevdes, jf. underpanterett, løsningsrett, grunnbyrderett og forkjøpsrett.

Ting som nevnt i hevdsloven § 1 er fast eiendom, løsøre og visse verdipapirer som omsetningsgjeldsbrev og aksjer.

Et verdipapir må være ”rettsgilde”, jf. annet ledd, altså gyldig. Dersom det foreligger et gyldig dokument i forhold til utstederen, kan det hevdes rett til dokumentet og de rettighetene som fremgår av det. Hevd kan ikke reparere mangler ved utstedelsen av verdipapiret, eller utslette utstederens innsigelser vedrørende etterfølgende omstendigheter. Dersom gjelden etter et omsetningsgjeldsbrev er bortfalt grunnet motregning, vil ikke den som har hevdet gjeldsbrevet ha noen større rett til oppgjør av den grunn.

Det finnes noen viktige reservasjoner i hevdsloven § 1 fjerde til sjette ledd. Det kan ikke hevdes rett til løsøre som har ”arkeologisk, forhistorisk, historisk, litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig verdi” og som er tatt fra noen ved ”tyveri, brukstyveri, ran …” eller ”ulovlig utgravet …”. Den godtroende besitter av stjålne museumsgjenstander kan ikke påberope seg hevdsreglene.

I sjette ledd slås det fast at det ikke kan vinnes rett til løsøre som omfattes av lov om godtroerverv av løsøre 2. juni 1978 nr. 37 § 2 nr. 2. ”Heller ikke ellers kan mottakeren vinne rett etter § 1 til kunstverk, antikviteter, museumsgjenstander, løse kulturminner eller skipsfunn som er i offentlig eie eller tilhører privat samling som er åpen for allmennheten.”

Hevd kan avgrenses mot andre tingsrettslige regler om passivitet. Som hovedregel vil ikke passivitet alene være en bortfallsgrunn, men i kombinasjon med særlige omstendigheter vil den egentlige eiers rett kunne gå tapt ved manglende aktivitet fra hans side. Om en rett skal anses som tapt ved passivitet, vil bero på et skjønn i det enkelte tilfelle. I denne vurderingen vil tidsmomentet spille en rolle, altså hvor lang tid har gått. Videre vil A’s gode tro spille inn, og enda sterkere står A dersom han har gjort påkostninger på den ting han har benyttet.

En rett kan også gå tapt etter de objektive reglene om preklusjon, som innebærer avskjæring av rettigheter og/eller forpliktelser, og foreldelse som innebærer at fordringshaver ikke lenger kan kreve oppfyllelse.

Hevd kan avgrenses mot godtroerverv, selv om hevd er en form for godtroerverv. Ved et godtroerverv skjer ervervet spontant, mens for å hevde en rett må retten være utøvet i god tro over en viss tid. For eksempel: Har A i god tro kjøpt og tinglyst eiendomsrett eller annen rettighet i fast eiendom av den som har grunnbokshjemmelen, vil han vanligvis ikke trenge å frykte noen innsigelser fra den egentlige berettigede B, jf. tinglysningsloven § 27. Ved hevd oppnås rettsvern uten tinglysing. Ved rettsvernhevd, når ”hevderen” hele tiden har vært rette eier og hevdvilkårene er oppfylt, vil han også få rettsvern uten tinglysing. Men det skjer egentlig ingen hevd.

Enkelte av grunnvilkårene for å hevde og begrunnelsen for hevdsinstituttet ble gitt i NUT 1961:1 side 7 og 8:

”Det er her tale om slikt ytre rådvelde som folk vanleg har over ting dei eig. Kva som nærare ligg i dette, rettar seg mykje etter kva slag ting det er og etter tilhøva elles. Men Side 8 somt kan likevel seiast om spørsmålet allment. Normalt både har og brukar hevdaren tingen sjølv. Han kan og ha tingen utan å bruka han, og hevda går då og. Det er såleis ikkje noko i vegen for at det kan vinnast hevd på ei byggjetuft som ligg brakk eller på ulendt mark der det korkje kjem folk eller fe, og likeins på lausøyreting som ligg bortstabla på loft eller lager. Det kan jamvel vinnast hevd på ting som i det heile ikkje er etla til å brukast, eller har vorte ubrukelege. Det avgjerande er om det er hevdaren som har rådveldet over tingen, ikkje om han brukar tingen. Hevdaren treng ikkje ha tingen hjå seg sjølv. Han kan ha gjeve tingen inn til vøling eller til forvaring hjå andre som då har han i hans stad. Det same er tilfelle når tingen er leigd eller lånt bort til nokon annan. Det kan og vera at to eller fleire har tingen ihop liksom sameigarar. Då kan dei hevda han til sameige. På tilsvarande måte kan eigedomshevd og brukshevd gå jamsides. Noko anna er det når to eller fleire tevlar om å råda over tingen, eller råder over tingen utan å vita om kvarandre. Då stengjer dei kvarandre frå å vinna hevd. Den som skal hevda, lyt ha tingen utan skipling eller avbrot frå andre. I prinsippet trengst såleis uskipla og ubroten innehaving, men dette gjeld ikkje heilt ut og i alle høve. Hevdinga held såleis fram endå om hevdaren misser tingen for ei tid, når det berre ikkje går altfor lenge før tingen kjem til rettes att. Dette gjeld endå om andre har sete med tingen i mellomtida i god tru. Kor lang tid det kan gå før hevdinga stoggar, lyt retta seg noko etter tilhøva i det einskilde tilfellet. Er tingen bortkomen utan at andre har han, det kan t.d. vera eit smykke som er mist ute i det fri, er det lite grunn til å rekna at hevda slitnar endå om det går både eitt og to år før han vert attfunnen. Har andre teke tingen til seg, kan det vera grunn til å setja noko strengare krav. Særleg dersom hevdaren veit det, kan han ikkje venta for lenge før han tek turvande steg til å få tingen att. Har hevdaren derimot late tingen ifrå seg friviljug, stoggar hevdinga hans for godt. Får han tingen att seinare, hevdar han frå nytt av. Skal han kunna godskriva seg den fyrste tida han sat med tingen, lyt det vera av di dei som har hatt tingen i mellomtida, har halde fram med hevdinga såleis at hevdstidene kan leggjast saman (jfr. side 10 nedanfor)”.

En servitutt kan falle bort som følge av hevd. Servitutthaveren vil da få sin rett ekstingvert ved at han forholder seg passiv ovenfor en motbruker i hevdstid. Dette kan skje på to måter – enten som en følge av mothevd eller frihevd. For at servitutter som hviler på fast eiendom skal få fullt rettvern må de tinglyses på en eiendoms grunnboksblad.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)