Hva som skal regnes som urimelig blir det gitt retningslinjer for i naboloven § 2 annet til fjerde ledd. I annet ledd skal det ved vurderingen av om noe er urimelig, legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig – akkurat som ved vurderingen av ”uturvande”.

Den viktigste retningslinjen for urimelighetsskjønnet står i tredje ledd. For det første skal det i ”avgjerda om noko er urimeleg, … leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden”. Hvordan begrepet ”venteleg” skal forståes var oppe i Gardermoen saken Rt. 2006 s. 486;” Formuleringen ”venteleg” i grannelova § 2 var i lovforarbeidene forutsatt å ha et noe mer begrenset innhold enn begrepet ”påregnelig”, jf. Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet 1957 side 28. Jeg finner også grunn til å vise til Mons Nygard, Ting og Rettar (1974) side 192 hvor det heter at: ”det som truleg, eller etter måten sannsynleg, vil koma til å skje, er venteleg. Venteleg er det som ein ventar vil skje. Pårekneleg derimot er slikt - som kan tenkjast å koma til å skje”.”

Hva som er ”venteleg” må vurderes konkret med hensyn til hva som er påregnelig i strøket, og vurderingen skal være objektiv, jf. Rt. 1973 s. 1193 Bodø flyplass; ” Vurderingen av ventelighetskriteriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området.” Det er ikke en konkret påregnelighetsvurdering for den enkelte eiendom, men påregneligheten må vurderes i en større sammenheng i forhold til det omkringliggende strøk, jf. Rt. 1965 s. 933 hvor det sies at ordet ”staden” i naboloven [må] tolkes slik at det er området, ikke den enkelte eiendom som skal vurderes når det er spørsmål om hva som er ventelig og vanlig”.

For det annet skal det legges vekt på om plagene er ” verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader”- altså hva på hva som er sedvanelig for strøket. Hva som er sedvanelig er en dynamisk vurdering. Noe som tidligere var ulovlig i et strøk kan over tid endres til å bli tillatt. For eksempel; handels- og industribedrifter kommer gradvis nærmere et villa strøk, som da etter hvert vil miste sin karakter som villastrøk. Slik vil også innholdet av ”sedvanelig” forandres.

Det er ikke noe vilkår om at årsaken til skaden eller ulempen må være sedvanelig; så lenge en usedvanelig tilstand eller virksomhet ikke påfører naboene plager som går utover det sedvanelige, er den lovlig.

I Rt. 1974 s. 534 Fornebu-dommen, ønsket en rekke grunneiere å få erstatning for støyproblemene flyplassen medførte. De ble ikke tilkjent erstatning, siden ulempene måtte anses ventelige for dem. Førstvoterende uttalte; ”Jeg vil ikke utelukke at det også kan finnes en tålegrense hvor støybelastningen blir så stor at den må fremstille seg som utålelig også i forhold til disse naboeiendommer, men jeg finner at den støy som i dag eksisterer, etter omstendighetene ikke overskrider hva disse ankemotparter må finne seg i.”

For å kunne gjøre en ventelighetsvurdering må man ha et skjæringspunkt å gå ut i fra. Den som har etablert seg først, har ofte prioritert stilling i forhold til den som kommer senere. Skjæringspunktet er når etablering ansees skjedd. I Bodø flyplass saken sa Høyesterett at den ” som med åpne øyne har bygd sin bolig i nærheten av en viktig flyplass, er selv den nærmeste til å bære risikoen for de følger naboskapet kommer til å medføre.” I Rt. 1982 s. 588 Kjevikdommen fikk fire naboer til flyplassen erstatning selv om de hadde overtatt eiendommene etter skjæringspunktet: ” Felles trekk for de fire saker er at eiendommene består av småbruk, at [partene] har arbeidet på og drevet, eller deltatt i driften av, eiendommen fra sin tidlige ungdom, og at samtlige overdragelser er naturlige eiendomsoverføringer fra den eldre generasjon til den yngre. Disse fire ankemotparter som mangler tidsprioritet ut fra sin formelle overtagelse av bruket, kan etter min mening ikke stilles i klasse med personer som frivillig slår seg ned i nærheten av flyplassen og bygger eller kjøper hus der. Det ville være lite realistisk å legge til grunn at de fire parter kunne velge mellom å overta bruket eller å avstå fra å gjøre det. Tradisjon, omsorgsplikter og hensyn til slekt og familie medførte at bruksovertagelsen for dem hadde et pliktmoment, iallfall måtte det mangle meget på det fri valg som vanligvis kjennetegner en eiendomservervelse, og som ligger bak tidsprioritetsvilkåret. Risikoen for kommende og uvisse ulemper på grunn av den tekniske utvikling ved flyvirksomheten på Kjevik måtte for de fire fremstille seg som et forhold som de ikke kunne unngå, fordi de ikke hadde vanlig fritt valg av bopel. På den annen side var den formelle bruksoverdragelse (tilskjøtingen) den selvfølgelige og naturlige sluttføring av en reell tiltredelse med tilhørende drift av eiendommen fra år tilbake.”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)