Slik loven er formulert, gjelder den antagelig både kortvarige ulemper og mer langvarige ulemper. Naturlig nok vil en mer langvarig ulempe lettere anses som urimelig eller unødig enn en kortvarig. Hvor det blir en fysisk skade på naboens eiendom, skal eieren ha erstatning. Ved vurderingen av hvor store ulemper som skal tolereres stiller saken seg annerledes. Et praktisk tilfelle er hvor adkomst til en eiendom kortvarig sperres i forbindelse med utbyggingstiltak på naboeiendommen. En kan selvsagt ikke sperre av naboens eiendom slik at naboen ikke kan benytte den i forbindelse med et utbyggingstiltak. Derimot vil naboen måtte finne seg i at adkomsten i en periode blir hemmet. Dette spørsmålet har en rekke ganger vært prøvet av retten i forhold til forretningsdrivende, uten at disse har fått tilkjent erstatning for omsetningstap i en slik periode.

Når Drammensveien ble omlagt ble Sandvika Gjestgiveri rammet av støyproblemer og rettet derfor erstatningskrav mot staten. I dommen som fulgte, Rt. 1969 s. 757 ble det uttalt; ”At støyen alt i alt kan karakteriseres som sterkt sjenerende og som sterkere enn det gjestgiveriet etter forholdene på stedet måtte være forberedt på, har jeg alt gitt uttrykk for. På den annen side må jeg legge til grunn at man i alminnelighet ikke kan kreve erstatning for ulemper som skyldes et anleggsarbeid som, selv om det er forholdsvis langvarig, dog er av forbigående art, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1948-907”.

I Rt. 1960 s. 620 ble det slått fast at erstatning kun unntaksvis kommer på tale hvor bygge- og anleggsarbeider fører til vanskeliggjort adkomst til for eksempel en forretning; ”Hvor det ikke består noen særrett, men gjelder en større eller mindre beskjæring av almenhetens hittil uhindrede ferdselsadgang, antar jeg at det for så vidt må stilles ganske strenge krav. Liksom grunneierne, i det foreliggende tilfelle endog uten særskilt vederlag, nyter godt av et forbedret gatenett, sanert og modernisert bebyggelse m.v., synes de i rimelig utstrekning også å måtte ta med på kjøpet de ulemper som i utviklingens medfør gjerne vil følge med dette. Jeg antar at synspunktet i alminnelighet må bli det samme hva enten det dreier seg om offentlige eller private tiltak”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)