Med hjemmel i servituttloven §§ 5 og 6, kan en servitutt endres dersom det kreves av eier eller servitutthaver. Kravet avgjøres ved skjønn jf. servituttloven § 18. Etter servituttloven § 5 kan det kreves å få bruken flyttet, få bruken nærmere fastlagt eller få rettsforholdet ”omskipa på annan måte”. Endringen må ikke medføre at retten ”vert av eit anna slag enn før”, jf. tredje ledd. Det er flere betingelser for å kreve endring. For det første må den nye ordningen være minst like god som den tidligere for motparten. Vil for eksempel en flytting av vei fra en del av eiendommen til en annen, innebære en ikke ubetydelig omvei for servitutthaveren, vil ikke flytte alternativet være like godt. For det annet må eventuelle omkostninger ved endringen dekkes av den som krever den. Det er imidlertid et unntak fra dette hvor endringen klart er til begges fordel; her kan omkostningene deles. For det tredje må det ikke være noen et tungtveiende argument imot endringen. Dette innebærer at kravet om omskiping bør imøtekommes med mindre det foreligger en god grunn til å ikke gi medhold, jf. Justiskomiteens uttalelse Innst.O.XII (1967-68) s. 8.

Det kan gis omskiping selv om endringen ikke kan gi et jamngodt substitutt for motparten, jf servituttloven § 6 ”den nye skipnaden ikkje vert likså god for motparten som den tidlegare”. Det kan ikke kreves hvilke som helst endringer i medhold av § 6, men det foreligger en rekke dommer hvor bruksendringer ble akseptert så lenge det ikke voldte nevneverdig ulempe for den tjenende eiendom jf. Rt. 1906 s. 69 og Rt. 1937 s. 355. Det er en rekke betingelser som må være oppfylt for at endringer som medfører en dårligere ordning for motparten kan tilkjennes. Selv om disse betingelsen er oppfylte, er ikke skjønnet forpliktet til å foreta endring. For det første må det være viktig for den som fremsetter kravet. Dette kravet må tolkes objektiv. Dette innebærer at selv om den som fremsetter kravet har en særinteresse i endringen, er det irrelevant med mindre denne særinteressen sammenfaller med allmenne interesser. For det annet må fordelen være vesentlig større enn tapet for motparten. For det tredje må det ytes et vederlag. Vederlaget må ikke settes så lavt at ”omskipinga vert til skade for motparten” jf. servituttloven § 6 annet ledd. For å beregne vederlaget må det tas utgangspunkt i hva kloke og rimelige folk hadde kommet frem til dersom de skulle avtale dette seg i mellom, jf. Rådsegn 5 s. 49.

Med hjemmel i servituttloven § 7, kan en servitutt bli satt ut av kraft eller rådigheten kan innskrenkes. Det er kun eieren av den tjenende eiendom som kan fremsette et slik krav, og skal eieren kunne få medhold, så må servitutten være klart mer til skade enn til nytte. Det må også ytes erstatning på samme måte som etter servituttloven § 6.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)