Et sameieforhold vil ofte bygge på en avtale. For eksempel: tre venner kjøper en seilbåt sammen og avtaler at de skal eie 1/3 hver. Testamentsarv eller gave er også viktige stiftelsesgrunnlag; foreldre gir sine to barn en bil som de skal ha sammen. Dersom det er flere arvinger, som skal arve etter loven, vil det inntre et slags midlertidig sameie. Arvingene vil etter arvefallet kunne etablere et ordinært tingsrettslig sameie ved å avtale det seg i mellom. Sameie kan oppstå tilfeldig, uten at det har vært ønskelig. Et eksempel på dette kan være at to skjøter til en fast eiendom tinglyses samme dag. Skjøteinnehaverne vil da bli sameiere, forutsatt at de har vært i god tro, jf. tinglysningsloven § 20, jf. § 21 første ledd. Sameie mellom ektefeller og samboere er meget praktisk. I henhold til ekteskapsloven § 31 annet ledd blir det ektefellene erverver sammen, sameie mellom dem. Dette sameieforholdet reguleres som nevnt av sameieloven. Det kan ofte være problematisk å ta standpunkt til om det foreligger sameie, og i så fall med hvilken brøk. Eierbrøken bestemmes ofte ut fra den enkeltes innskudd. Den ene ektefellen kan selge eller ved gave overføre en eierandel av et formuesgode til den annen ektefelle.

Ektefeller eller samboere med fellesøkonomi, vil etter hvert kunne få problemer med å avgjøre hvem som eier hva. Her vil ofte sammenblandingssameie oppstå, fordi økonomien er så sammenfiltrert at det er umulig å skille ut hvem ektefellene eller samboerne som har bidratt med hva. De tingene ektefellene eller samboerne har gått til anskaffelse av, kan begge ha bidratt til ved at de har et økonomisk fellesskap. Dette gjelder for eksempel i de tilfeller hvor den ene har betalt for de daglige utgifter mens den andre har nedbetalt boliglån eller lignende. Et sammenblandingssameie behøver ikke omfatte alt de to eier. Dersom en av samboerne skulle dø, går andelen videre til dennes arvinger. Arvingene går da inn i sameiet med gjenlevende samboer. Er det kun en arving blir eierbrøken som før, altså 1/2 på hver. Er det to arvinger, må disse dele avdødes andel mellom seg med en 1/4 på hver.

Samliv er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere sameie. Det må i så fall foreligge et rettsstiftende moment, jf. Rt.1984.497 (som gjaldt et samboerforhold): ” Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Skal det oppstå sameie, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment. Grunnlag for sameie kan ved siden av avtale eksempelvis være at partenes økonomi har vært så sammenfiltret at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap”.

I Rt.1975.220 (Husmor-dommen) utviklet Høyesterett en regel om ”husmorsameie”. Et slikt sameie oppstår ved at den ene av ektefellene eller samboerne ikke bidrar med penger til anskaffelsen, men gjør anskaffelsen mulig ved å bidra med arbeidsinnsats i hjemmet. Prinsippet er siden lovfestet i ekteskapsloven § 31 tredje ledd, som gir det et enda mer solid og utvidet innhold: ” Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet”. Det må ha vært en reell felles innsats bak ervervet av de aktuelle tingene for at det skal være sameie. Den hjemmeværende må ha bidratt med noe for å bli sameier. Har den hjemmeværende ansvar for felles barn, vil det være tilstrekkelig. Arbeid i hjemmet medfører sameie når det gjelder felles bolig og vanlig innbo, men reglen bør anvendes med forsiktighet på andre ting, jf. Rt.1977.330 ”Avgjørende vekt legger jeg i dette tilfelle ellers på at kjøpet skjedde i mannens navn, og at han alene var ansvarlig for gjelden. Det gjaldt her et rent forretningsmessig forhold hvor det formelle må tillegges en helt annen betydning enn i dommene i Rt-1975-220 og Rt-1976-694 som gjaldt felles bolig, oppført under et bestående ekteskap, hvor hustruen bidrog med sitt arbeid i hjemmet.” Etter dette kan det slås fast at næringseiendommer faller utenfor, men en fritidseiendom eller seilbåt, kan fanges opp av formuleringen ”tjent til ektefellenes personlige bruk”, jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd.

Jordsameie er en type sameie som kan oppstå ved at en eiendom har blitt liggende i felles bruk av omkringliggende eiendommer. En eng har for eksempel fra gammelt av blitt benyttet av gårdene i bygda i fellesskap, og etter hvert har det utviklet seg et sameie mellom disse gårdene. Hvor det er eiendommene som i kraft av seg selv er sameier i et området kalles det for realsameie, siden sameiet ikke består av personer men av de enkelte eiendommer knyttet til gnr og bnr. Andelen i sameiet er ikke bundet til noe bestemt areal av området, og størrelsen bestemmes i forhold til bruken eller annet forholdstall. Bruken i sameiet kan være ordnet på forskjellige måter. Det vanligste er samtidig eller vekselvis bruk. Anvendelsen kan også være ordnet slik at de enkelte sameiere har særretter, men for øvrig benyttes sameiet i fellesskap. Spaltingen i særretter kan være meget omfattende; én kan ha retten til grantrærne, en annen til løvtrærne, en tredje til furutrærne og en fjerde til beiteområdet mellom trærne.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)