Eiendommens yttergrenser

Fast eiendom vil ikke fortsette ubegrenset ut i sjø eller opp i luften eller ned i bakken. Fast eiendom har yttergrenser oppad i luften og nedad i undergrunnen, og ut i sjø, vassdrag og innsjø mv., der grunneiers rett til eiendommen opphører uten å tilgrense områder som er underlagt privat eiendomsrett. Slike grenser kalles for eiendommens yttergrenser, ettersom de angir hvor eiendommen opphører å gjelde rettslig sett der hvor eiendommen ikke avgrenses av en annen fast eiendom gjennom nabogrense. En nabogrense er en eiendomsgrense mot en annen eiendom, der det er den andre eiendommens grense som angir hvor eiendommen slutter. En nærmere redegjørelse av forskjellen på nabogrense og yttergrense er gitt i NOU 1988:16 side 15 og 16: Les mer...

Retten til undergrunnen

Eiendomsretten gjelder ikke bare overflaten av eiendommen, men også nedover under jorda. Utgangspunktet er at dersom overflateeieren har utnyttet undergrunnen, har andre bare rett til en tilsvarende utnyttelse hvor det foreligger særskilt rettsgrunnlag som lov. Et slikt rettsgrunnlag vil kunne være avtale med overflateeieren eller ekspropriasjon. Et annet viktig unntak er at mutbare mineraler i undergrunnen er unntatt eiendomsretten etter bergverksloven, slik at grunneier kun har rett til såkalte ikke-mutbare mineraler. Mutbare mineraler er mineraler med høyere egenvekt enn 5. Les mer...

Retten til luftrommet

Grunneieren kan utnytte luftrommet over eiendommen, men hensynet i forhold til naboer kan sette vesentlige skranker for utnyttelsen, jf. eksempelvis naboloven § 2. Eiendomsretten går så langt det er mulig å utnytte luftrommet med byggverk eller innretninger fra bakken. Grunneieren kan hindre andre i å utnytte luftrommet, selv om det bare er kortvarig bruk, jf. RG 1984 s.742 hvor motvektsarmen på en byggekran svingte inn på naboeiendommen. Imidlertid går det en grense for hva en grunneier kan motsette seg, for eksempel overflygninger i flere hundre meters høyde. Les mer...

Eiendomsgrensene i innsjøer

Innsjøer er på samme måte som bekker og elver underlagt privat eiendomsrett. I enkelte store innsjøer er det et såkalt fritt midtstykke, der eiendomsretten opphører, og som også utgjør eiendomsgrensen i innsjøer. Det har vært noe usikkert hva ”fritt midtstykke” innebærer, men det er i alle fall ikke eierløst i den forstand at det aldri kan bli underlagt en privatperson ved okkupasjon. I Rt.1951 s. 417 ble staten karakterisert som eier, mens man i Rt.1972 s.77 talte om ”et eiendomsfritt midtstykke”. Dette ble avklart i vassressursloven § 17 som sier at: Staten er eier, men dersom innsjøen ligger i en statsalmenning inngår midtstykket i almenningen. Privates rett til midtstykket avhenger av ”lov eller annet rettsgrunnlag”. Les mer...

Eiendomsgrensene i saltvann

Utgangspunktet i norsk tingsrett er at eiendomsretten i saltvann går ut til marbakken, dvs. det område i sjøen hvor bunnen begynner å falle sterkt, der det blir brådypt, jf. Rt. 1889 s. 633 ”Det er som bekjendt en almindelig Mening, at Grundeierens Raadighed over Havbunden ophører ved Marbakken, hvor saadan findes”. Der det i stedet er langgrunt trekkes grensen ved to meters dyp målt ved middels lav vannstand. Tometersreglen er i dag subsidiær. Dersom det er brådypt helt inne ved land skal eiendomsgrensen etter alminnelig oppfatning trekkes slik at eieren får en rådighet tilsvarende det marbakkelinjen ville gitt. Det blir opp til rettspraksis å trekke opp grensene i disse tilfellene. Eieren av et landområde ved sjøen har rett til å utnytte de ressurser som finnes i sjøen frem til marbakken eller to meters dyp og på landområdene som ligger til sjøen. Men også utenfor denne grensen har strandeieren en rekke beføyelser, for eksempel til tareforekomster. Slike rettigheter som strekker seg utenfor de nevnte grenser, kalles for strandretten. Les mer...

Strandretten

Utgangspunktet er at utenfor den generelle eiendomsgrensen i sjøen gjelder allemannsrettighetene (allemannsretten). Allemannsrettighetene gjelder ikke ubetinget innenfor eiendomsgrensen og de gjelder heller ikke ubetinget utenfor. Grunneier har visse rettigheter som strekker seg utover eiendomsgrensen i sjøen, som samlet går under betegnelsen ”strandretten”. I Rt. 1985 s.1128 ble denne definisjonen gitt: ” Strandretten er en rett til uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen. De fordeler som er beskyttet på denne måten er blant annet adgangen til sjøverts adkomst - den såkalte tilflottsrett - og mulighetene for bading og friluftsliv. Også strandeierens rett til visse former for fiske, retten til utfylling ut i sjøen og et visst vern mot forurensing og ulemper av estetisk art, inngår som en del av strandretten Les mer...

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)