Straffeloven § 267 er straffebestemmelsen for ran. Den straffbare handlingen er beskrevet som å “bemektige seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en annen person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person”.

”§ 267. For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person. For ran straffes også den som i hensikt og ved midler som nevnt, tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Medvirkning straffes på samme måte”.

Strafferammen for ran er regulert i straffeloven § 268, der ran straffes med fengsel inntil 5 år. Ran er gjerne ansett som den mest alvorlige av formuesforbrytelsene, da den både omfatter tyveri av gjenstander fra noen annen, samtidig som det under tyveriet utøves vold eller trusler mot offeret.

Ran oppleves gjerne som en voldsom psykisk påkjenning for ofrene, som ofte kan få ettervirkninger. Ved ran gjennom bruk av trusler er det vilkår om at truslene ”framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person”. Det vil derfor normalt ikke kunne gis samfunnstjeneste ved ran, jf. Rt. 2007 s. 1746. Ran og ransforsøk skal i utgangspunktet gi ubetinget fengsel, jf. Rt. 2005 s. 573, selv om det ble gjort et unntak og gitt samfunnsstraff i blant annet Rt. 2007 s. 626.

Rettspraksis har signalisert en straffskjerpelse ved ran av butikker og kiosker av hensyn til allmennprevensjonen, jf. Rt. 2000 s. 1852 (s. 1854):

”Utviklingen med flere grove ran skaper frykt og utrygghet, og som Høyesterett påpeker i Rt-2000-400 kan mye tale for å øke straffenivået i slike saker. Den saken var imidlertid ikke blitt prosedert slik at det forelå tilstrekkelig grunnlag for å vurdere en skjerping av straffenivået. Aktor har fremlagt materiale fra Statistisk Sentralbyrå som viser en sterk økning i tallet på etterforskede grove ran. I 1999 ble det således etterforsket 275 grove ran, mens antallet i 1995-1998 varierte mellom 170 til 192 per år. Tallet på etterforskede simple ran viser samme utvikling. Tallet på anmeldte ran/grove ran av forretning/kiosk viser en tilsvarende tendens. Det er også lagt frem opplysninger som viser en økning i tallet på anmeldte ran/grove ran av forretning/kiosk i første halvår 2000 sammenlignet med tilsvarende periode i 1999. Slik jeg ser det, står vi her overfor et økende samfunnsproblem. Ran av kiosker, bensinstasjoner og forretninger finner ikke sjelden sted på tidspunkter hvor det bare er én ansatt til stede, og medfører ofte psykiske ettervirkninger hos den eller de som har opplevd det. Etter mitt syn tilsier hensynet til allmennprevensjonen at det reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet for slike ran, jf. Rt-2000-400”.

Et ran forutsetter at gjerningsmannen ”bemektiger” seg en gjenstand, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person.

I tillegg til bemektigelse regnes også etter straffeloven § 267 annet ledd som ran å tvinge noen til å foreta en tapsbringende handling som volder tap eller gir fare for tap for offeret eller den han handler for. Således vil det være ran å tvinge noen til å ødelegge en verdigjenstand, dersom det gir gjerningsmannen eller andre enn uberettiget vinning. Mens det etter straffeloven § 267 første ledd er gjerningspersonen selv som borttar gjenstanden, er det etter annet ledd den fornærmede som tvinges til å foreta en handling som fører til tap eller fare for tap. Ran har således mange likhetstrekk med utpressing etter straffeloven § 266 som også ”tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for”, men skiller seg fra utpressing ved at tvangsmiddelet ved ran er mer alvorlig i form av vold, voldelig passifisering eller trusler, og ikke bare rettsstridig atferd som i utpressing.

Skyldkravet er forsett og vinnings hensikt. Forsøk og medvirkning er straffbart.

Ved ran etter straffeloven § 267 første ledd, må det foreligge årsakssammenheng mellom bemektigelsen av gjenstanden og den handling som innebærer enten a) Vold mot fornærmede, b) At fornærmede blir satt ut av spill (typisk tåregass, bedøvelse mv.) eller c) At fornærmede utsettes for trusler som skaper alvorlig frykt for noens person. Vold innebærer at det foreligger en form for kraftanvendelse ved borttakelsen av pengene eller gjenstanden, jf. ordlyden “ved å øve vold”. De fleste ran skjer gjennom trusler ved å true med våpen, og fornærmede blir tvunget til å gi fra seg penger eller gjenstander for å slippe å bli utsatt for angrep med våpenet. Dersom ranet begås gjennom bruk av vold, vil det være straffskjerpende i betydelig grad dersom fornærmede utsettes for grov vold under et ran, jf. blant annet Rt. 2001 s. 730 og Rt. 2002 s. 335.

Ran er en formuesforbrytelse, og har til felles med blant annet bedrageri, tyveri og underslag at gjerningsmannen må ha hatt uberettiget vinnings hensikt for at det skal være ran. Dersom man bemektiger seg en berettiget vinning, så vil det ikke kunne være ran, men eventuelt ulovlig selvtekt, jf. Rt. 2008 s. 1115:

”Jeg kan ikke se at det lagmannsretten her uttaler, er i samsvar med forståelsen i rettspraksis og teori av vilkåret om uberettiget vinnings hensikt i forskjellige straffebestemmelser. Når de kravene de tiltalte mente å ha, var forfalt, er det ikke tilstrekkelig til å oppfylle dette vilkåret at de tiltalte ikke fulgte lovens fremgangsmåte for tvangsinndrivelse. Dette fremgår etter min mening blant annet av avgjørelsene i Norsk Retstidende Rt-1994-1521, Rt-1999-379 og Rt-2002-1385. I 1999-avgjørelsen er det uttalt at vilkåret om uberettiget vinnings hensikt i ransbestemmelsen er « ...forstått slik at dersom handlingen foretas for at gjerningsmannen skal oppnå dekning for et krav han har på fornærmede, vil det - som et klart utgangspunkt - ikke foreligge uberettiget vinnings hensikt. Jeg viser her til Rt-1994-1521, Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg. side 27 og Bratholm/Matningsdal, Straffeloven, Anden del, side 682”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)