Tyveri går ut på at en person borttar noe som ikke tilhører ham og som er i noen andres besittelse, uten besitterens samtykke. For tyveri straffes etter straffeloven § 257 den som

”borttar eller medvirker til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Straffen for tyveri er bøter eller fengsel inntil 3 år”.

For å dømme for tyveri er det videre krav etter ordlyden om at tiltalte “borttar” en gjenstand, og en naturlig språklig forståelse av ordlyden trekker i retning av at gjenstandene fysisk må være tatt bort fra stedet. Rettspraksis har imidlertid gitt begrepet “borttar” en videre anvendelse enn ordlyden skulle tilsi, slik at fullbyrdet tyveri nok vil foreligge selv om tingene ikke er fjernet fra stedet, men bare for eksempel samlet gjenstander sammen for å bortta dem. I Kjøttlårdommen Rt. 1894 s.484 hadde tyven tatt seg inn i et lokale og tatt et stykke kjøttlår opp fra en tønne og lagt låret ved siden av tønna. Vedkommende ble oppdaget, og spørsmålet var da om låret var borttatt i lovens forstand. Høyesterett kom til at låret måtte anses som borttatt og at det derved forelå fullbyrdet tyveri.

Også i kjettingdommen i Rt. 1888 s. 158 kom Høyesterett til at det forelå fullbyrdet tyveri. Her hadde vedkommende begynt å lesse en del kjetting over på lasteplanet på bilen da han ble oppdaget. Det var fremdeles en del kjetting som lå på bakken og noe var lastet opp på planet.

Tyveri foreligger også om man bruker dyr eller lurer en tredjeperson til å gjennomføre borttakelsen. På samme måte er det tyveri selv om borttakelsen skjer med eierens vitende, for eksempel som ledd i forsikringssvindel fra eier. Det er også tyveri om man får penger ut av en automat ved hjelp av falske mynter eller ved en tråd, jf. Rt. 1980 s. 1085.

Tyveri forutsetter at noen andre besitter gjenstanden man borttar, og innebærer således en besittelseskrenkelse, som i seg selv er straffbart etter straffeloven § 393, men tyveri krever også at gjenstanden blir borttatt og at tyven har til hensikt å tilegne seg gjenstanden som sin egen (tilegnelseshensikt). Det er uten betydning om det er eier som besitter egen gjenstand, eller om det er noen andre som disponererer gjenstanden på vegne av eier når den blir bortatt.

Noe spesielt er tilfellet, dersom en annen tyv stjeler fra tyven. I teorien antas da likevel at tyven som stjeler fra en annen tyv kan straffes for tyveri, selv om den siste tyven da krenker en besittelse som allerede bygger på en tidligere krenkelser. Det sentrale for tyveri er at gjenstanden er i noen annens besittelse enn sin egen, og at tyven derved krenker besittelsen til en annen person (uansett om det er eiers eller ikke) ved å bortta gjenstanden. Hvis man tar noe som tilhører noen andre, men som man selv besitter ved tilegnelsen som følge av lån, innfordring eller i forbindelse med arbeid, vil man måtte tiltales for underslag etter straffeloven § 257.

Besittelse innebærer ikke krav om bevoktning, tilsyn eller at gjenstanden er innelåst eller skjermet. Det er kun krav om at eieren har noenlunde kontroll på gjenstanden. Dyr på beite, redskap som står igjen på jorde/byggeplass og fløtetømmer vil således også være i eierens besittelse. Gjenstanden vil normalt ikke lenger være i eiers eller noens besittelse før eier ikke vet hvor han skal lete etter gjenstanden, eller dersom gjenstanden er mistet på offentlig beferdet sted. Noen ganger kan gjenstanden ansees som overlatt til andres besittelse, som for eksempel om man glemmer vesken sin hos noen venner etter et middagsbesøk. Den er da ikke å anse som mistet, selv om eier ikke tenker på å lete hos sine venner.

Kravet om besittelse i vilkåret ”borttar” innebærer at tyveri må avgrenses mot ulovlig tilegnelse av hittegods etter straffeloven § 394. Hittegods er definert i hittegodsloven § 1:

“Hittegods er lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um”.

Dersom løsøregjenstand er kommet bort fra eieren på offentlig sted, og eieren ikke kan finne gjenstanden igjen, vil tilegnelse av en mistet gjenstand normalt være hittegods. Gjenstanden må likevel være løsøregjenstand, og ikke realregistrerte gjenstander som motorvogn osv. for at det skal være ulovlig tilegnelse av hittegods etter straffeloven § 394. Dersom tyven borttar hittegods fra den som har tatt hånd om hittegodset (typisk hittegodskontoret eller hotellresepsjon mv.) vil det være tyveri.

Gjenstanden omfatter enhver fysisk ting, også penger, aksjer, gjeldsbrev mv. Det er ingen tvil om at også en verdiløs ting er "gjenstand" i straffeloven § 257s forstand. Elektrisk kraft, varme mv. omfattes også, slik at dersom noen kobler om på strømledninger eller fjernvarme og dermed urettmessig tilegner seg noen annens strøm og varme, vil begge deler være tyveri etter straffeloven § 257. Immaterielle rettigheter kan ikke stjeles, men ulovlig bruk av immaterielle rettigheter er straffbart etter åndsverksloven § 54. Man kan heller ikke dømmes for tyveri for å ha stjålet noens identitet, som ikke er fysisk. Når vi i dag snakker om ”identitets”-tyveri, er det snakk om å utnytte personlige opplysninger om en annen til å skape en villfarelse, som gir gjerningsmannen en uberettiget vinning – altså normalt bedrageri etter straffeloven § 270.

Det er tilstrekkelig at gjenstanden delvis tilhører en annen, slik at man vil begå tyveri overfor en sameier, dersom du selv ikke besitter sameiegjenstanden. Hovedregelen er at det ikke er tyveri å ta en gjenstand som man har kjøpt og betalt og man selv eier, men det kan være ulovlig selvtekt å ta en ting man selv eier tilbake.

Eierløse ting som vann og fisk omfattes ikke av tyveribestemmelsen, selv om noen tar vann bort fra privat grunn eller bedriver tyvfiske. Bortledning av vann straffes således etter straffeloven § 398 spesielt, mens tyvfiske straffes etter straffeloven § 407. Det vil heller ikke være tyveri om gjenstanden er oppgitt (etter dereliksjon). Eksempelvis er det ikke tyveri å ta med en avis hjem som noen har latt ligge igjen på toget. Imidlertid kan det forekomme at gjenstanden som er oppgitt er gått over i en annens eie etter vanlig praksis eller konkludent atferd. For eksempel vil klær som er forlatt ved Fretex-stasjoner, måtte anses for å være overgitt til Fretex og være i Fretex’ eie.

For å straffes for tyveri må det foreligge vinnings hensikt såkalt subjektivt overskudd, jf § 257. I loven er vilkåret beskrevet som ”hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden”. Tyven bedømmes etter hvordan han oppfattet gjenstandens verdi på borttakelsestidspunktet. Dersom gjenstanden senere var verdiløs, foreligger likevel vinnings hensikt. Det er normalt ikke tyveri å ta en gjenstand til dekning av et krav på eieren. dersom leverings- eller forfallstiden er kommet. Man tar i slike situasjoner ikke gjenstanden for å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, men for å få dekket sitt utestående krav. Imidlertid vil en slik handling regnes som ulovlig selvtekt.

Innenfor tyveri kalles vinningshensikten ofte for ”tilegnelseshensikt” som innebærer at gjerningspersonens hensikt med å bortta gjenstanden har vært å utnytte den som sin egen, og gjennom disponeringen oppnå en ellers uberettiget vinning for seg selv eller andre. Å tilegne gjenstanden som sin egen innebærer da at tyven har hatt til hensikt å beholde gjenstanden, selge den, gi den bort, leie den ut eller på annen måte disponere gjenstanden. Det er ikke noe krav at det foreligger noen varig vinning, for eksempel vil å stjele mat på restaurant og fortære maten være fullbyrdet tyveri.

I Rt. 1968 s. 626 (s.627) (Fetisjisme) ble gjerningsmannen ansett for å ha tilegnelseshensikt for tyveri av kvinneklær, som han kun tok for å få seksuell tilfredsstillelse:

” Når det gjelder det annet tiltalepunkt, tilegnelsen av kvinneklær, finner jeg at det med rette er bedømt som tyveri. Domfelte har ved en rekke anledninger tatt bukser, skjørter og en bluse som har tilhørt kvinner. Han har gjort dette fordi det skaffet ham seksuell tilfredsstillelse å benytte seg av plaggene. Han har rettsstridig tatt ting av Økonomisk verdi fra eierne, og han har gjort det i hensikt å tilegne Seg dem uten vederlag. Etter min oppfatning har han derved handlet i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning”.

Dersom en som borttar en gjenstand ikke har hatt tilegnelse som formål ved handlingen, kan han ikke dømmes for tyveri. Et kjent eksempel er fangen som rømmer med fengselsklærne på. Formålet med handlingen har vært å rømme fra fengselet, ikke å tilegne seg fangeklærne. Rømlingen kan da ikke straffes for tyveri av fengselsvesenets klær.

Det er ikke vilkår om at utnyttelsesformålet (årsaken til tilegnelsen) er kjent for gjerningsmannen. I Rt. 1964 s. 155 hadde en 17 år gammel gutt stjålet dynamittpatroner med fenghetter osv. Det ble da anført at det ikke var tilegnelseshensikt, fordi gutten ikke visste hva han skulle gjøre med patronene. Høyesterett uttalte da at ”han har tilegnet seg gjenstander med formuesverdi i den hensikt å bruke dem for egne – foreløbig ubestemte – formål, og dette må være tilstrekkelig til at vinnings hensikt foreligger”.

Dersom tyven har til hensikt å kvitte seg med gjenstanden, vil forholdet ikke rammes av tyveribestemmelse, men vil rammes av straffeloven § 393 om besittelseskrenkelse. For tyveri av bil med hensikt å kvitte seg med bilen, har man en egen bestemmelse i straffeloven § 260 for bilbrukstyveri.

Vinningen må være uberettiget, hvori det ligger en rettsstridsreservasjon. Å ta tilbake noe man har krav på - f.eks. en lånt gjenstand som låneren nekter å levere tilbake . – vil således ikke regnes som tyveri, selv om lånerens besittelse krenkes av eierens borttakelse av gjenstanden.

Skyldkravet for tyveri er forsett. Man må derfor vite eller holde det for overveiende sannsynlig at man gjennom handlingen borttar en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Dersom man tar feil veske fra en restaurant, og tror det er ens egen, foreligger ikke tyveri på grunn av manglende forsett om å bortta en gjenstand som tilhører en annen. Uaktsomt tyveri er ikke gjort straffbart.

Medvirkning straffes, jf. straffeloven § 257 ”eller medvirker til”. Medvirkningen må tidsmessig ha skjedd før eller under tyveriet. Dersom medvirkning til tyveriet har skjedd i form av bistand etter at tyveriet er fullført, anses forholdet som heleri etter straffeloven § 317, jf. Rt. 1950 s. 342. Ved tyveri kreves normalt positiv tilskyndelse, slik at det ikke er nok for å ha medvirket at man har vært til stede under tyveriet og ikke tatt avstand fra tyveriet, jf. Rt. 1987 s. 699.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)