Etter straffeloven § 228 annet ledd økes strafferammen, dersom legemsfornærmelsen medfører skade, uten at skaden lå innenfor forsettet til handlingen. Man snakker således om ”uforsettlig skadefølge,” idet man ikke ønsket eller holdt det som overveiende sannsynlig at slik skadefølge ville inntreffe. Hvis forsettet derimot omfatter ønske eller overveiende sannsynlighet for skade, så vil tilfellet ansees som legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229, eller evt. grov legemsbeskadigelse etter straffeloven § 231 ved svært alvorlig skade.

Straffeloven § 228 annet ledd lyder slik:

” Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 3 Aar anvendes, men indtil 5 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig”.

For at man skal være innenfor straffeloven § 228 annet ledd kreves skade av et visst omfang, varighet eller art, tilsvarende som ved legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229. Forskjellen på straffeloven § 228 annet ledd og straffeloven § 229 er således at ved legemsbeskadigelse (§ 229) har det ligget innenfor forsettet å skade, mens skaden ved uforsettlig skadefølge (§ 228 annet ledd) har ligget utenfor forsettet (det man ønsket eller holdt for overveiende sannsynlig).

Ved uforsettlig følge er det et vilkår at gjerningsmannen kunne ha innsett at denne følgen ville inntreffe, såkalt culpa levissima, jf. Straffeloven § 43. Straffeloven § 43 nevner at tiltalte ”kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge, eller saafremt han har undladt efter Evne at afverge den, efterat han er bleven opmerksom paa Faren”. Uforsettlig følge er i ny straffelov § 24 definert slik: ”En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre”. I Rt. 1984 s. 1325 kreves både at gjerningspersonen kunne innse muligheten av følgen, i tillegg til at også årsaksforløpet må være påregnelig. Dersom følgen var påregnelig (noe han kunne regne med), kan man idømmes en strengere straff utfra at tiltalte måtte ha regnet følgen som mulig etter straffeloven § 228 annet ledd.

I Rt. 1979 s. 425 ble en 16 år gutt dømt for legemsfornærmelse med døden til følge etter § 228 annet ledd, idet Høyesterett fant at den dødelige utgang av slaget var påregnelig for domfelte, selv om skaden var en uforsettlig følge, jfr. straffelovens § 43. Betingelsene for domfellelse etter straffeloven § 228 annet ledd første straffalternativ var da til stede. I Rt. 1991 s. 1301 ble dødsårsaken som var rift i urinblæren som ga indre blødninger, ansett som så upåregnelig at domfelte ikke kunne dømmes for legemsfornærmelse med døden til følge. Fornærmede, som var blitt skadet, men ikke oppsøkte lege, døde ca 12 timer etter klammeriet. Obduksjonen viste foruten en gjennomgående rift i urinblæren at fornærmede var blitt skadet på tykktarmen og nyrekapselen.

Det må videre være årsakssammenheng mellom legemsfornærmelsen og en av de aktuelle skadefølgene, jf. Rt. 1980 s. 17.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)