Plikten til ikke å føre motorvogn under rus er regulert i vegtrafikkloven § 22 første ledd:

”Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfeller for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff”. Bestemmelsen gir forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Grensen for når en person regnes for påvirket av alkohol er i dag større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller 0,1 milligram per liter luft.

For andre berusende eller bedøvende middel (herunder narkotika), var det tidligere ingen annen grense enn påvirket (ikke edru) eller ikke. Fra 2012 er det innført grenser for 22 andre rusmidler enn alkohol, herunder Benzodiazepiner (og liknende), cannabis, GHB, opioider, hallusinogener og sentralstilmulerende.

Det er innført straffbarhetsgrenser for slike stoffer, for når man skal anses påvirket i lovens forstand. Grensene er i forskrift regnet om for å tilsvare intervallene 0,2, 0,5 og 1,2 promille. Forskriften har unntak for legemidler brukt i samsvar med foreskriving fra lege.

En person ansees som ikke edru når vedkommende ikke har den fulle kontroll/det fulle herredømme over seg selv, slik at brudd på bestemmelsen ved annen rus enn alkohol alltid må skje etter en skjønnsmessig vurdering. Politiet har hjemmel til å ta alkotest (foreløpig blåseprøve) ved mistanke om promillekjøring etter § 22a, og videre til å ta utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen, dersom foreløpig blåseprøve gir grunn til å tro at føreren er påvirket. Straffebestemmelsen generelt for brudd på vegtrafikkloven er hjemlet i § 31, som i annet og tredje ledd har spesielle regler for straffutmålingen for promillekjøring: ”Den som overtrer § 22 første ledd, straffes som regel a) med bot ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften til og med 0,25 milligram per liter luft, b) med bot og betinget fengsel 3 ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 0,5 til og med 1,0 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,25 til og med 0,5 milligram per liter luft, c) med bot og betinget eller ubetinget fengsel 3 ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,0 til og med 1,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,5 til og med 0,75 milligram per liter luft, d) med bot og ubetinget fengsel 3 ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,75 milligram per liter luft. Ved utmåling av straffen etter annet ledd tas særlig hensyn til graden av påvirkning og hvilke farer kjøringen har medført. Den som overtrer § 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd bokstav a, og som tidligere er straffet etter § 22 første ledd, jf. § 31 annet eller tredje ledd, straffes som regel med bot eller bot og betinget fengsel. 3 Den som overtrer § 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd bokstav b til d og som tidligere er straffet etter § 22 første ledd, jf. § 31 annet eller tredje ledd, straffes som regel med bot og ubetinget fengsel.”

I praksis ligger straffen for promillekjøring normalt fra 21 dager til 3 måneder fengsel. Dersom promillen er under 0,5 vil man som regel slippe fengsel. I dag er hovedregelen at overtredelser straffes med bøter i kombinasjon med betinget eller ubetinget fengsel ved alle påvirkningsgrader. En og en halv brutto månedslønn er vanlig, og kun sjeldent vil det være på tale fastsette bøter under 10.000 kroner. Det skal som regel idømmes ubetinget fengselsstraff ved gjentatt promillekjøring.

I Rt.1995 s. 1554 (s. 1555 og 1556) er det sagt en del veiledende for straffeutmålingen:

”Proposisjonen inneholder på side 28-29 en detaljert gjennomgåelse av reaksjonsnivået ved de ulike påvirkningsgrader. Først behandles lavpromilletilfellene, dvs påvirkningsgrader lavere enn 1,0. Det gis uttrykk for at høye bøter i kombinasjon med betinget fengsel vil ha en mer avskrekkende virkning enn ubetinget fengsel her, og at bøtene bør settes så høyt at "de virkelig får en avskrekkingseffekt". Under den videre drøftelse heter det at bøtene som utgangspunkt bør tilsvare en og en halv månedlig bruttolønn, og bare i sjeldne tilfelle underskride 10.000 kroner. Ved promiller mellom 1,0 og 1,5 gis uttrykk for at det bør være opp til retten å bestemme om fengselsstraffen skal gjøres betinget eller ubetinget med sikte på å oppnå en tilpasning til graden av promille og den fare som er skapt. Ved promiller over 1,5 bemerkes at det som alt overveiende hovedregel fortsatt bør reageres med ubetinget fengsel. Om bøtene ved denne påvirkningsgrad uttales: "Vedrørende botens størrelse vises igjen til drøftelsen foran", noe som sikter til drøftelsen i forbindelse med bøtenivået i lavpromillesakene. Endelig gis det under henvisning til utkastet til § 31 tredje ledd uttrykk for at det ved farlig og hensynsløs kjøring bør reageres med ubetinget fengsel kombinert med bot selv om påvirkningsgraden har vært lav”.

Man kan etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 ”miste retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det”. Ved promillekjøring over 0,5 promille fastsettes alltid tap av førerett for minst 1 år etter vegtrafikkloven § 33 nr.1 annet ledd. Etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3 kan en polititjenestemann midlertidig tilbakekalle føreretten og ta førerkortet fra ham, ved skjellig grunn til mistanke om promillekjøring.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)