Ulikeartet idealkonkurrens foreligger når samme straffbare enkelthandling rammes av flere straffebud. Ved ulikeartet idealkonkurrens er således spørsmålet om samme handling som tilfredsstiller gjerningsinnholdet i flere straffebud skal føre til domfellelse for mer enn ett straffebud. Normalt kan man bare straffes etter ett straffebud, ettersom hensynet til at gjerningspersonen ikke skal dømmes mer enn en gang for ett straffbart forhold (forbudet mot dobbeltstraff etter EMK Protokoll 7 artikkel 4), har avgjørende betydning.

Spørsmålet om når to eller flere forskjellige straffebud som dekker samme handling, skal anvendes i konkurrens, beror på en tolking av de aktuelle straffebud. Straffebud skal normalt kun anvendes i konkurrens dersom de retter seg mot forskjellige sider av det straffbare forhold. Om flere straffebud kan tenkes brukt på handlingen, kan de ikke anvendes ved siden av hverandre, med mindre en slik anvendelse er begrunnet med at straffebudene rammer ulike sider av handlingen, som må markeres for å ivareta ulike interesser bak straffebudene.

Et kjent eksempel er en fars voldtekt på sin 13 år gamle datter, hvor han straffes etter både straffeloven §§ 192 (voldtekt), 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), 197 (incest i nedstigende linje, siden straffebudene verner forskjellige interesser, (personlig integritet, mindreårige, og samfunnets syn på sex mellom nær beslektede.) Vedkommende straffes da for overtredelse av alle straffebudene i idealkonkurrens ved voldtekt av en mindreårig, fordi voldtekt og utuktig omgang med mindreårige er to selvstendige forbrytelser som kan begås hver for seg.

For at gjerningspersonen kan straffes etter flere straffebud for samme handling, vil således være avhengig av at de straffebestemmelsene som tenkes brukt, tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen. Dersom man får markert flere ulike krenkede interesser ved den straffbare handling ved å anvende bestemmelsene i konkurrens, kan de anvendes i idealkonkurrens. Rt. 2003 s.1376 oppsummerer læren godt:

”Konkurrenslæren innebærer at når en straffbar handling omfattes av flere straffebud, anvendes bare ett straffebud dersom det fullt ut dekker samtlige sider av det straffbare forholdet. Flere straffebud anvendes bare når dette er nødvendig for å markere momenter ved den straffbare handling som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud. Når retten er avskåret fra å anvende et straffebud på grunn av konkurrensreglene, følger det av rettskraftreglene at det ikke kan reises ny tiltale etter dette straffebudet når det er avsagt dom i saken”. Ved gradsforbrytelser (simpelt tyveri og grovt tyveri) konsumerer det strengeste straffebudet alltid det mindre strenge, slik at man bare dømme etter det strengeste som kan ramme forholdet. For eksempel vil en voldsmann som har begått forsettlig legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229, ikke også straffes for legemsfornærmelse etter straffeloven § 228, fordi det ikke ville gi uttrykk for noen større straffverdighet å dømme også etter § 228. Man kan derfor heller ikke både straffes for grov legemsbeskadigelse etter straffloven § 231 og drap etter straffeloven § 233, idet begge straffebud beskytter samme interesse – den personlige integritet Hvis samme type interesser er vernet ved straffebudene, kan man kun straffes for ett av dem, selv om straffebudene omfatter interessekrenkelser av ulik alvorlighetsgrad.

En tyv kan normalt heller ikke straffes for heleri for sin videre befatning med tyvegodset, siden tyvens senere disposisjon over tyvegodset i forhold til fornærmede konsumeres av den tilegnelsen som har skjedd ved tyveriet.

Ulikeartet idealkonkurrens foreligger normalt også ved såkalte sammensatte forbrytelser. Sammensatte forbrytelser er lovbrudd hvor gjerningsbeskrivelsen i straffebudet omfatter flere handlinger som hver for seg også er straffbare i henhold til andre straffebud. Eksempelvis består ran etter straffeloven § 267 av tyveri, eventuelt legemsfornærmelse og/eller trusler.

I slike tilfeller blir lovbryteren kun straffet bare for ran. Hvis derimot voldsbruken under ranet er så kraftig at offeret blir skadet, kan man anvende straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse i konkurrens med ransbestemmelsen, dersom det forelå forsett med hensyn til skadefølgen. Man markerer da for den økte straffverdigheten som skaden medfører gjennom å straffe for begge lovbrudd gjennom ulikeartet idealkonkurrens.

I Rt. 1973 s. 1104 ble det vektlagt at det sentrale ved forbrytelsen var tyvens inntrengen i et avstengt rom, ikke om han voldt skade. Det ble da uttalt at skadeverket ved innbruddet måtte være av såpass størrelse at det var ønskelig å markere også den side av handlingen, hvis gjerningsmannen skulle kunne straffes for både innbrudd og skadeverk:

”Etter gjerningsbeskrivelsen er det intet til hinder for at de to straffebud kan anvendes ved siden av hverandre, og det må, alt etter de foreliggende omstendigheter, bero på et hensiktsmessighetsskjønn om man best karakteriserer et innbruddstyveri alene ved å henføre det under straffelovens § 258, eller om det er mer treffende ved siden av også å anvende straffebestemmelsene mot skadeverk. Det er etter mitt syn ikke et vilkår for en slik kumulasjon at skadeverket i økonomisk henseende går ut over det som konkret var nødvendig for at tyven kunne bane seg adgang til det sted hvor tyveriet ble begått. Derimot er det ikke naturlig å anvende skadeverksbestemmelsene hvis ikke skaden har et omfang som gjør det ønskelig å markere også den side av handlingen”.

I Rt. 2000 s. 40 (s. 42) kom Høyesterett til at å sette noen i ”Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstandseksuell” etter straffeloven § 229 måtte vike for straff etter straffeloven § 193 første ledd for omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold:

”Lagmannsretten uttala at den har vurdert om regelen i § 193 første ledd andre straffalternativ bør nyttast i idealkonkurrens med straffelova § 229 første straffalternativ, og at den valde ikkje å leggje vekt på § 229 i straffutmålinga. Eg viser til at gjerningsinnhaldet i § 229 heilt ut vert dekt når det skjer domfelling etter § 193 første ledd andre straffalternativ. Det inneber at § 229 ikkje skal nyttast”.

Om bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen, vil normalt bero på om forskjellige type interesser er vernet ved de forskjellige straffebudene. Er det forskjellige interesser som rammes ved samme handling eks. beskyttelse av formuesverdier, offentlige interesser, og hensynet til offeret, vil man kunne straffes for alle straffebudene.

I Rt. 1980 s. 360 ble det lagt til grunn at straffeloven § 239 (uaktsomt bildrap) hadde en annen karakter enn vegtrafikkloven § 31, jf. § 3.

”Vegtrafikklovens § 3, som er den sentrale bestemmelsen i tiltalebeslutningen, tar sikte på å skape trygghet og orden i trafikken. Når det sies at enhver skal ferdes varsomt i trafikken slik at det ikke voldes skade, er den også et vern mot personskade. Påbudet har dog ikke primært karakter av en bestemmelse til vern av private interesser, og det gis ingen fornærmet i straffeprosessuell forstand. Straffelovens § 239 står i denne lovens kapittel om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, og dens direkte formål er å verne disse goder. Ut fra dette må man etter min oppfatning si at de to bestemmelsene verner forskjellige interesser og således har ulike strafferettslige siktemål. I det tilfellet som her foreligger, føyer retten til, når den feller etter straffelovens § 239, et annet karakteristisk trekk ved handlingen enn det påtalemyndigheten har reist tiltale for. Annerledes ligger saken an når det dømmes etter straffelovens § 258 hvor tiltalen gjelder § 257. Bestemmelsene om grovt og simpelt tyveri har de samme karakteristika, og representerer gradsforskjeller innenfor samme forbrytelseskategori”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)