Ofte vil tiltalte i en straffesak ha begått flere lovbrudd. Flere lovbrudd kan være begått gjennom flere faktiske handlinger (realkonkurrens), eller gjennom at flere straffebud er overtrådt i én og samme handling (idealkonkurrens).

Konkurrens er spørsmålet om flere handlinger eller brudd på flere straffebestemmelser i samme handling skal anses som ett forhold, eller som flere forhold.

Idealkonkurrens retter seg mot hvilke straffebud som kan brukes samtidig på samme handling, dersom handlingen objektivt sett rammes av flere straffebud (ulikeartet idealkonkurrens). Ved ulikeartet idealkonkurrens vil spørsmålet være om noen av de straffebud som er overtrådt i samme handling må vike som konsumert av de straffebud som tiltalte dømmes etter (typisk at straffebestemmelsen for voldtekt konsumerer straffebud for samtidig beføling eller legemsfornærmelse). I tillegg omfatter idealkonkurrens spørsmålet om samme straffebud skal anses som overtrådt flere ganger ved samme handling (likeartet idealkonkurrens), hvilket typisk vil være spørsmålet ved flere fornærmede.

Realkonkurrens er spørsmålet om flere faktiske handlinger etter hverandre skal anses som ett fortsatt forhold eller flere separate forhold (realkonkurrens). Hvis det er flere faktiske overtredelser av samme straffebud, for eksempel flere innbrudd over lengre tid, er det snakk om likeartet realkonkurrens. Hvis man har begått flere ulike faktiske overtredelser vold og skattesvik, så er det snakk om ulikeartet realkonkurrens

Realkonkurrens går således på avgrensningen av om flere handlinger skal ansees som ett eller flere forhold (realiteten), mens idealkonkurrens går ut på etter hvilke straffebud en enkelt handling som samtidig er overtredelse av flere straffebud kam gi straff etter (idealene – hvilke ideer er det straffebudet beskytter).

Konkurrens får først og fremst betydning for hvordan tiltalen utformes, jf. straffeprosessloven § 252 første ledd nr. 3 og 4. Konkurrens får imidlertid også betydning for straffutmålingen, dersom man tar ut tiltale for ett eller flere straffbare forhold. Etter straffeloven § 62 første ledd følger at man ved flere forbrytelser skal ilegge strengere straff enn minstestraff, og må heller ikke overstige det dobbelte av den høyeste straff. I ny straffelov § 29 annet ledd er det lagt til grunn et proporsjonalitetsprinsipp:

”Når det ved fastsetting av straff er aktuelt å ilegge flere strafferettslige reaksjoner, jf. første ledd og § 30, skal den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet”.

Dessuten kan vurderingen av konkurrens få betydning for foreldelsesfristens lengde etter straffeloven § 67 tredje ledd, siden foreldelsesfristen først begynner å løpe først når det straffbare forhold opphører etter straffeloven § 68 første ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)