Straff er definert som et onde samfunnet påfører lovbryteren, for at det skal oppleves som et onde. Det er således liten tvil om at straff er ment å fungere som en reaksjon på den handling gjerningsmannen har begått, for å hindre at gjerningsmannen selv eller andre begår liknende handlinger. Straff har imidlertid også et annet grunnleggende formål, nemlig å hindre uønsket atferd og å styre borgernes atferd i ønsket retning. Det er dermed viktig i straffutmålingen at straffen er egnet til å styre atferd på en slik måte at lovbrudd ikke begås. Det er særlig de allmennpreventive og individualpreventive grunner som har som formål å styre folks atferd gjennom straffutmålingen.

I Sanksjonsutvalgets utredning i NOU 2003: 15 ”Fra bot til bedring” pkt. 4.2.1, er det redegjort kort for straffens begrunnelse og de to former for straffteori:

”Man kan grovt sett skille ut to teoretiske hovedlinjer som søker å gi svar på hvorfor vi straffer. På den ene side står de absolutte straffeteorier – eller gjengjeldelsesteoriene. Forkjemperne for denne retningen i sin rene form begrunner straffen med at en rettferdig og forholdsmessig gjengjeldelse av normbrudd er moralsk berettiget og nødvendig. Straffen er her repressiv – den tar sikte på fortiden. Motstykket til de absolutte straffeteoriene er de relative straffeteoriene – eller nytteteoriene. Her settes nytten i rettferdighetens og forholdsmessighetens sted, og straff begrunnes med de positive fremtidige virkninger som kan oppnås. De relative straffeteoriene fokuserer særlig på at straff forebygger uønsket atferd”.

I forslaget til ny straffelov fremsatt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) pkt. 6.3.4.2 ble det også lagt vekt på straffens betydning for “opprettholdelse av den sosiale ro”:

“Handlinger som krenker private interesser, vil ofte skape en følelse av urett, frykt eller aggresjon hos den eller dem som direkte er rammet. Avhengig av lovbruddenes art og omfang kan liknende følelser oppstå i en videre krets, for eksempel nabolaget, byen eller hele befolkningen. At handlingene blir gjenstand for strafforfølgning, og at den eller de skyldige ilegges straff, har en viktig mentalhygienisk virkning”.

Hevnprinsippet (talionprinsippet) var tidligere et hensyn, som ble vektlagt, men dette hensynet er nå i stor grad forlatt innenfor strafferetten og kriminologien. I den grad prinsippet om gjengjeldelse gjennom straff fra samfunnet står fast, vil dette antas å ligge inn under eventuelle allmennpreventive grunner, hvor betraktningen er at gjengjeldelsen virker preventivt. Hevnprinsippet ligger muligens innfortolket her ved et proporsjonalitetsprinsipp i de allmennpreventive grunner, at jo mer alvorlig og grusom forbrytelse, jo sterkere behov for at straffen skal virke avskrekkende for å avskrekke andre fra å begå tilsvarende lovbrudd.

Allmennpreventive grunner

Allmennprevensjon innebærer at trusselen om straff skal virke avskrekkende nok hos allmennheten til at allmennheten generelt sett vil avstå fra å begå den straffbare handling. Hensynet til allmennprevensjon er relevant både i forhold til straffutmålingen, og i forhold til om offentlig påtale skal besluttes. Dersom hensynet til allmennheten begrunner det, kan det offentlige for noen straffebud begjære offentlig påtale, når fornærmede eller andre pårørende ikke selv har begjært påtale, eller eksempelvis er død.

Ved straffutmålingen kan hensynet til allmennprevensjon begrunne strengere straff, for at folk flest skal være kjent med at overtredelse normalt straffes hardt. Det generelle straffenivået for straffebudet (strafferammen) kan også ha preventiv betydning. Ideelt sett er det et mål om at straffen på lang sikt både skal virke avskrekkende, og moraldannende. Straffens allmennpreventive virkning er vanskelig å måle, og den vil ha forskjellig effekt utfra hva slags forbrytelse det er snakk om. I kriminologisk teori antas at allmennpreventive grunner spiller mindre rolle for forbrytelser som drap og forskjellige seksualforbrytelser, mens det ved vinningsforbrytelser og økonomisk kriminalitet antas at atferden i større grad styres av kalkulert risiko.

For at straffens formål om å virke avskrekkende skal ha virkning, så er det viktig at allmennheten oppfatter at straffetrusselen er kjent, og at det faktisk er en reell mulighet for at den blir fullbyrdet. Således vil allmennpreventive grunner normalt bare ha betydning for overtredelse av straffebud som faktisk etterforskes og fører til domfellelse, slik at oppdagelsesfrekvensen og håndhevelsesfrekvensen av den aktuelle forbrytelsestypen ikke bør være for lav for at allmennpreventive hensyn skal ha god virkning. Straffebud som ikke har noen sterk støtte i samfunnsmoralen (muligens prating i mobiltelefonen mens man kjører), vil i større grad være avhengig av straffens avskrekkende effekt for å bli overholdt. Den avskrekkende effekten av straff avhenger således av straffetrusselens størrelse og risikoen for å bli straffet.

Individualpreventive grunner

Individualpreventive grunner er at straffen skal være egnet til å motvirke at domfelte begår lovbrudd på nytt. Individualprevensjon retter seg således ikke spesielt mot at lovbryteren ikke skal begå samme lovbrudd en gang til, men generelt mot at lovbryteren ikke skal begå ny kriminalitet. Tanken er at merkbare konsekvenser, vil medføre at domfelte ikke vil begå nye lovbrudd i fremtiden.

En praktisk viktig side av individualprevensjonen er den såkalte inkapasiteringseffekten, som innebærer at domfelte blir avskåret fra å begå ny kriminalitet mens straffen fullbyrdes, som fengsel eller forvaring. Særlig ved gjengangerforbrytere kan denne tanken ha noe ved seg.

Tanken bak individualpreventive hensyn er at lovbryteren får merke konsekvensen av et lovbrudd, slik at lovens straffetrusler for fremtiden vil virke avskrekkende i enda større grad, med andre ord at han skal merke straffen om et onde. Man dømmer derfor gjengangere til betraktelig hardere straffer, spesielt for samme forhold som begått tidligere, dersom lovbryteren ikke har ”lært” av straffen og endret atferd, jf. straffeloven § 61.

Kriminalstatistikkens høye tall på tilbakefall, kan likevel tilsi at slike individualpreventive hensyn ikke alltid har særlig stor effekt, særlig innenfor vinningskrimnalitet. Det er likevel antatt at gjengangere ville begå flere lovbrudd dersom de aldri ble utsatt for straffereaksjoner, eller ble utsatt for svært milde straffereaksjoner. Individualprevensjon skal videre bidra til straffens resosialiserende effekt.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)