Straffutmålingen kommer bare til anvendelse, dersom tiltalte er funnet skyldig. Straffen må ved skyld etter tiltalen utmåles innenfor rammen av det eller de straffebud vedkommende er dømt for. Straffutmålingen omfatter straffens lengde, valget mellom betinget og ubetinget dom og for valget og fordelingen mellom de ulike reaksjonene (fengsel, forvaring, hefte, samfunnsstraff, bøter og rettighetstap). Er vedkommende dømt etter flere straffebud eller for flere uavhengige forhold, så vil straffutmålingen fastsettes etter reglene for konkurrens.

Straffutmålingen er ofte det viktigste en forsvarer må konsentrere seg om, da de fleste som tiltales, faktisk domfelles for forholdet (rent statistisk). Tiltale tas ikke ut med mindre påtalemyndigheten føler seg rimelig trygg på at tiltalte blir dømt for forholdet, da strafferettslig tiltale er inngripende og belastende og kan medføre krav om erstatning for urettmessig straffeforfølging. For en forsvarsadvokat vil det derfor være til klientens fordel, om advokaten er godt forberedt på straffutmålingen, både i forhold til hva rettspraksis sier om straffenivået, om det finnes straffnedsettelsesgrunner og hvilke andre argumenter som taler for lavere straff.

Strafferammene og regler i blant annet straffeloven kap. 2 og 5 gir retten relativt stor fleksibilitet i forhold til hvilken straff eller kombinasjon av straff som skal ilegges, selv om noen straffebud også har minstestraff som da må følges. Hvilket nivå retten velger å falle på, vil i stor grad være nedfelt i tidligere rettspraksis. Her vil særlig Høyesteretts straffutmåling være veiledende. Således vil retten ofte ha rettspraksis på liknende forhold som vil være veiledende, når straffenivå og reaksjonstype (strafftype) skal velges.

Likevel vil retten kunne legge vekt på de omstendigheter som er spesielle for den aktuelle straffesaken, og velge ut de særegenheter ved saken som taler for en mildere eller strengere utmåling. Valget av straff og straffens omfang vil avhenge av om det foreligger formildende omstendigheter, straffskjerpende omstendigheter, straffnedsettelsesgrunner, straffritaksgrunner, i hvilken grad konkurrens skal anvendes, og om allmennpreventive og individualpreventive grunner skal vektlegges særlig. Allmennpreventive grunner er at straffen skal virke avskrekkende utad for folk flest (allmennheten), mens individualpreventive grunner er at straffen skal være egnet til å motvirke at domfelte begår lovbrudd på nytt. Om man tidligere er ustraffet vil tillegges betydelig vekt i forhold til hvilken straff som skal gis, og antas å særlig ha betydning ved mindre alvorlige lovbrudd.

Straffenivået vil naturlig nok bli påvirket av samfunnets ønsker og tidens ånd. I den senere tid har det vært bred politisk og moralsk enighet om at spesielt forbrytelser som voldtekt, korrupsjon, trafficking, barneporno mv. bør straffes hardere. I Rt. 1994 s. 1552 ble sagt følgende:

”Det er utvilsomt at ikke bare lovgiveren, men også Høyesterett, har en oppgave når det gjelder å sikre at straffenivåene for forskjellige lovbruddstyper er avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Men hensynet til forutseelighet - jf prinsippet i straffeloven § 3 - taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang. Det bør normalt bare være tale om at straffenivået jevnlig tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Man må også ta i betraktning at både ulike begrunnelser for straffen og ulike tradisjoner har vært med å fastlegge straffenivået ved forskjellige typer av lovbrudd”.

På den annen side vil også kriminologien (læren om forbrytersk atferd og det som virker inn på slik atferd) ha en sentral plass, som i nyere tid har funnet at for strenge straffer kan virke ekskluderende fra samfunnet og således forhindre resosialisering, med nye forbrytelser som konsekvens. Ved noen forbrytelser vektlegges relativt sett resosialisering mer enn ved andre forbrytelser, der allmennpreventive hensyn (og kanskje også hevnprinsippet) tillegges vekt. Hva slags straffbar handling som er begått vil ofte avgjøre om resosialisering vektlegges, eller om samfunnets krav om strengere straffer får gjennomslag. Dersom samfunnet krever strengere straffer enn gjeldende straffenivå, må ofte den aktuelle straffesak opp til Høyesterett for at Høyesterett skal avgjøre om straffenivået i samme type saker bør økes.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)