Det følger av legalitetsprinsippet at gjerningsmannen må ha utført alle handlingsalternativ i et straffebud, for å straffes. Dersom han kun utfører noen av handlingene eller kun påbegynner den straffbare handling, vil han ikke kunne straffes for fullbyrdet forbrytelse. Etter straffeloven § 49 første ledd kan likevel påbegynt forsøk av en forbrytelse straffes generelt, uten at forsøk må være nevnt i de enkelte straffebud. Ved forberedelser til og planlegging av forbrytelse er ikke handlingen påbegynt eller forsøkt påbegynt, og forberedelse er således ikke belagt med straff, (med unntak av visse forbrytelser mot staten som terrorplanlegging mv.).

Man deler gjerne handlingsmønsteret inn i tre deler: 1. straffri forberedelse, 2. straffbart forsøk og 3. fullbyrdet handling.

1. Straffri forberedelse omfatter rene forberedelser til forbrytelsen, hvor man forbereder overtredelsen av et straffebud, men ennå ikke har påbegynt noen del av den handlingen som er beskrevet i straffebudet. Eksempelvis er det ikke straffbart å sitte hjemme og lage planer for bedrageri, ran, drap mv., så lenge ingen handling for å sette handlingen ut i livet er påbegynt. Forberedelseshandlinger er således ikke belagt med straff, idet det er et vilkår om at handling ”er foretaget,”jf. straffeloven § 49.

2. Straffbart forsøk på forbrytelse foreligger når gjerningsmannen har påbegynt en forbrytersk handling med forsett om å gjennomføre handlingen, men avbryter utførelsen av forbrytelsen eller blir avbrutt før den er fullbyrdet. I straffeloven § 49 første ledd er dette beskrevet som at ”Strafbart Forsøg foreligger, naar en Forbrydelse ei er fuldbyrdet, og der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegyndt”. Straffbart forsøk foreligger ikke dersom forsøket avbrytes gjennom såkalt straffri tilbaketreden, se nærmere vilkår angitt nedenfor.

3. Fullbyrdet forbrytelse foreligger normalt når alle handlinger i straffebudet er utført, eller når skade eller fare er oppstått ved skade- eller faredelikter eller når fare for tap er fremkalt. Således må ikke forbryteren ha kommet seg unna for at forbrytelsen er fullbyrdet. Eksempelvis var ran gjennomført da bankraneren tvang kassereren til å legge pengene på skranken, idet det da var fare for tap, jf. Rt. 1992 s. 1258.

Det vil normalt også anses som straffbart forsøk dersom man subjektivt sett har forsøkt å oppnå en følge gjennom den straffbare handling, selv om det objektivt sett var små sjanser for at forsøket vil lykkes, såkalt delvis utjenlig forsøk, jf. Rt. 2004 s. 598:

”Både rettspraksis og teori viser klart at det i norsk rett blir lagt til grunn et subjektivt forsøksprinsipp. Jeg kan som eksempel vise til Bratholm, Straff og samfunn, 1980, side 337, der han blant annet skriver: « Med utjenlig forsøk siktes til handlinger som umulig kunne føre til målet, f.eks. fordi man ikke skyter på et levende menneske, eller fordi man ikke bruker farlig ammunisjon. Slike forsøk kan kalles absolutt utjenlige, i motsetning til de relativt utjenlige. De sistnevnte forsøk innebærer en fare, men p.g.a. uforutsette omstendigheter (eventuelt ved at gjerningsmannen trer tilbake, jfr. § 50) fullbyrdes ikke handlingen. Noen skarp grense mellom de absolutt og de relativt utjenlige forsøk er det ikke. Enten det er tale om den ene eller annen type forsøk, rammes de av straffeloven. Dette følger av formuleringen « tilsiktedes påbegynt » i § 49. Uttrykket ble brukt for å gjøre det klart at også absolutt utjenlige forsøk skulle rammes, se SKM s. 93. » Fra rettspraksis nevner jeg en eldre dom i Rt-1932-1034, der det ble konstatert at straffbarheten av et forsøk ikke var avhengig av « om handlingen i sig selv var tjenlig, men alene av om den av angjeldende ansaaes for tjenlig ». En nyere dom finner vi i Rt-1984-1320. Den gjaldt forsøk på fremstilling av amfetamin, og retten uttalte at forsøket var straffbart, også om det ikke kunne lykkes”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)