For å dømmes for strafferettslig medvirkning må det være særskilt hjemmel for medvirkning i straffebestemmelsen (såkalt medvirkningstillegg). De fleste alvorlige forbrytelser har en egen medvirkningsbestemmelse om at ”medvirkning straffes på samme måte”. Man kan også som i straffeloven § 205 gi en særskilt bestemmelse som ”Straffebud i dette kapittel rammer også den som medvirker til handlingen”. Dersom det ikke i loven står at medvirkning straffes, kan man ikke straffes for å ha medvirket til den straffbare handling til hovedmannen på grunn av legalitetsprinsippet.

I den nye straffeloven § 15 er det tatt inn et generelt straffebud som rammer medvirkning om at ”et straffebud rammer også den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt”.

Det er ikke vilkår om at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet, jf. Rt. 1989 s. 1004. Selv om gjerningsmannen hadde utført handlingen uavhengig av bistanden eller støtten fra medvirkeren, så vil medvirkeren kunne dømmes for medvirkning. Man kan dømmes for medvirkning selv om handlingen isolert sett er lovlig. Eksempelvis vil salg av gjær og sukker være lovlig, men ikke hvis du vet at de skal brukes i produksjon av hjemmebrent, jf. Rt. 1996 s. 956.

Man må sette seg inn i medvirkerens subjektive oppfatning av situasjonen og vurdere om vedkommende definerte seg selv som å være med på handlingen til hovedmannen. Medvirkerens forsett må således omfatte å ”være med på” den handling som hovedmannen begår. Man sier gjerne at medvirker må ha hatt forsett om at hans egen handling ville stå i et medvirkende årsaksforhold til hovedhandlingen. Derimot er det ikke krav om at medvirkeren legger til grunn at hovedmannen har forsett, eller at han faktisk har det.

Dersom hovedmannen går lenger enn det medvirkeren har villet være med på, så kan medvirkeren ikke straffes for en forbrytelse begått under utførelsen som han ikke ville være med på. Eksempelvis dersom en er med på et ran, hvor den andre også begår et drap, som ransmedvirkeren ikke var med på. I Rt. 1992 s. 355 ble likevel en som gikk inn i en kiosk for å rane sammen med en ransfelle dømt for medvirkning til det drap som ransfellen begikk på en ansatt, som følge av et basketak, idet retten kom til at ”han var klar over at situasjonen holdt på å komme ut av kontroll, slik at B kunne stikke i desperasjon og narkotisk rus og gjorde likevel intet for å avbryte ranet eller stoppe B”.

I Andrawes- saken (Rt. 1995 s. 1228) som gjaldt spørsmål om utlevering, var spørsmålet om Souhaila Andrawes som var med på flykapring i Aden den 16. oktober 1977 også hadde medvirket til drap på flykapteinen. Siden Andrawes var med på selve flykapringen, var spørsmålet i saken om også drapet kan sees i sammenheng med selve flykapringen, eller om dette var en isolert handling som Andrawes ikke var med på. Høyesteretts kjæremålsutvalg vektla her at drapet "skjedde for å skremme passasjerene og besetningsmedlemmene og for å understreke gjerningsmennenes krav" og la så til grunn at ” de som deltar i en flykapring - eller iallfall en flykapring av den karakter som det her dreier seg om - må ha et medvirkeransvar for drap som skjer under kapringen med mindre det foreligger spesielle omstendigheter som peker i motsatt retning”.

Selv om det i utgangspunktet er tilstrekkelig at man ikke har utvist forsett i forhold til å være med på forbrytelsen, kreves ofte i praksis at den som er til stede under en forbrytelse sammen med hovedmannen utad må ta avstand fra hovedmannens handling gjennom ord eller gjerning. Man kan som i Rt. 1992 s. 355 dømmes for medvirkning dersom man ikke har forsøkt å stanse forbrytelsen, eller klart har gjort til kjenne i situasjonen at dette vil jeg ikke være med på. Det vil her være tilstrekkelig å distansere seg fra hovedmannen før handlingen er fullbyrdet, selv om man tidligere har vært med på handlingen, jf. Rt. 1984 s. 1300.

Hvis medvirkeren ikke er sentral for handlingen, og har hatt et avhengighetsforhold til hovedmannen, så kan straff for medvirkeren nedsettes til bøter for forbrytelser eller helt bortfalle for forseelser, jf. straffeloven § 58:

"§ 58: Hvor flere har samvirket til et strafbart Øiemed, kan Straffen nedsættes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart for deres Vedkommende, hvis Medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige Stilling til nogen anden af de skyldige eller har været af ringe Betydning i Forhold til andres. Hvor Straffen ellers kunde have været fastsat til Bøder, og ved Forseelser kan den helt bortfalde".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)