Den vanligste form for medvirkning er såkalt fysisk medvirkning, der medvirkeren har hjulpet hovedmannen med forbrytelsen enten under planleggingen eller den direkte utførelsen av forbrytelsen. Et typisk eksempel på å medvirke under utførelsen, er å være vakt og/eller sjåfør under et ran, mens eksempler på å medvirke i planleggingen er salg av spesialutstyr, våpen eller utarbeidelse av planer. Å gi ut nøkler eller koder for å skaffe tilgang til et sted med verdier vil også være fysisk medvirkning til tyveri. Medvirkeransvaret er et selvstendig ansvar, og medvirkeren kan straffes, selv om hovedmannen ikke kan det, dersom han for eksempel er død eller under den kriminelle lavalder.

Medvirkningsansvaret omfatter også såkalt psykisk medvirkning. De psykiske medvirkningstilfellene er de vanskeligste å avgjøre, da mange ofte vil føle seg presset til å stå og se på en straffbar handling, uten å ønske å være med på handlingen på noen måte. Utgangspunktet er derfor at den som bare er til stede sammen med gjerningsmannen ikke kan straffes for medvirkning, en medvirker må fremstå som å være med på forbrytelsen, dvs. at medvirkeren støtter opp om handlingen gjennom utvisning av solidaritet (tilskyndelse).

I Rt. 1982 s. 1315 ”Hasjseiler-kjennelsen” hadde to kvinner seilt sammen med to menn fra Marokko til Norge med ca 50 kg hasj. Begge kvinnene ble dømt for medvirkning til narkotikainnførsel på grunn av psykisk medvirkning, selv om kvinnene ikke hadde kjent til formålet med turen før stoffet var brakt om bord. Kvinnene hadde på tilbakeveien kun utført vanlige gjøremål som å lage mat.

I Rt. 1989 s. 1004 ”Hasjseiler-dommen” ble en ung gutt dømt for fysisk medvirkning til narkotikainnførsel ved å hjelpe sin bror og en kamerat av broren med å føre en båt fra Danmark til Norge. Broren og hans kamerat hadde tatt med et parti hasj om bord i båten uten at unggutten visste noe om dette da. Han hadde spurt hva de to hadde foretatt seg, men fikk ikke noe ordentlig svar. Han fikk imidlertid inntrykk av at jo mindre han visste, jo bedre. Domfellelsen bygger på at han fysisk var med på å føre båten og at dette var tilstrekkelig til å ha medvirket.

Psykisk medvirkning kan også skje gjennom ren unnlatelse (dvs. uten at hovedhandlingen støttes tydelig utad), jf. Rt. 1947 s. 69 (politivold) hvor en politimann ikke grep inn da vold ble brukt i et avhør. Et medvirkningsansvar basert på unnlatelse forutsetter at medvirkeren må kjenne til forholdet, eller at man aksepterer at en person foretar kriminelle handlinger uten å gripe inn.

Tidligere rettspraksis har trukket relativt vide grenser for psykisk medvirkning gjennom å anse stilltiende aksept av forbryterske handlinger uten å gripe inn (unnlatelse) fra personer som har tilknytning til gjerningsmannen som medvirkning, jf. Rt. 1995 s. 820 og Rt. 1998 s. 459. I den senere tids praksis ser det imidlertid ut til å stilles krav om mer aktiv støtte utad (positiv tilskyndelse) ved psykisk medvirkning, jf. Rt. 2003 s. 902 og Rt. 2005 s. 934.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)