Med strafferettslig medvirkning menes at man aktivt bistår eller passivt støtter en straffbar handling med ord eller gjerning, og derigjennom pådrar seg et straffansvar når straffebestemmelsen også ilegger straff for medvirkning. Enkelt forklart er medvirkning at man har vært med på forbrytelsen under utførelsen, uten selv å ha utført gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

Medvirkeransvaret er et selvstendig straffansvar. At ansvaret er selvstendig vises best ved at medvirker kan straffes for medvirkning selv om 1. Hovedmannen ikke kan straffes fordi han utilregnelig 2. Hovedmannen ikke kan straffes fordi han er død 3. Hovedmannen ikke kan straffes fordi han ikke har utvist forsett. 4. Hovedmannen ikke kan straffes fordi hovedgjerningen ikke er rettsstridig

Noen ganger kan ingen hovedmann utpekes, selv om man kan bevise at medvirkerne har medvirket til forbrytelsen. Et kjent eksempel her er Orderud-saken, der fire stykker ble dømt for medvirkning til overlagt drap, uten at det kunne bevises hvem som skjøt ekteparet Orderud og Anne Paust, jf. Rt. 2002 s. 1717 (Orderud). Andre ganger har kun medvirkeren og ikke hovedmannen utvist forsett, jf. Rt. 2000 s. 1455 (Ulovlig bruk av snøscooter).

Hvis man også utfører samme straffbare handling sammen med en annen (for eksempel to personer raner en bank sammen), har vi med samvirke å gjøre. Vedkommende har da ikke medvirket, men faktisk utført samme handling som sin forbryterfelle og samvirket. Hver enkelt vil da straffes for å ha utført forbrytelsen, selv om alle har utført handlingene i fellesskap. Når flere ranere opptrer sammen under et ran, vil alle ha begått ran som hovedmenn.

Medvirkning må i tid skje mens forbrytelsen planlegges eller utføres. Etterfølgende bistand etter at forbrytelsen er fullbyrdet, vil ikke være medvirkning. Imidlertid kan slik bistand eller støtte være en forbrytelse på selvstendig grunnlag i henhold til andre straffebud. Eksempelvis heleri etter straffeloven § 317 som blant annet omfatter å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbytte fra straffbar handling.

I utgangspunktet kan man ikke straffes for medvirkning, dersom man ble truet til å være med på foretagendet og var til stede under tvang. Om man var med frivillig eller ikke, er et bevisspørsmål, som hører inn under skyldspørsmålet.

Dersom man blir ansett for å ha medvirket, som følge av medvirkerens avhengige stilling til hovedmannen, eller man som medvirker kun har hatt en svært liten rolle i forbrytelsen, så kan straffen nedsettes etter straffeloven § 58.

Straffeloven har ingen generell bestemmelse om forsøk på medvirkning. Medvirkning er likevel å regne som en ”Forbrydelse”, og medvirkning til forsøk vil således også være forsøk på forbrytelse etter straffeloven § 49. Som følge innebærer dette at om medvirkeren skal straffes for medvirkning til forsøk på forbrytersk handling, så er medvirkeransvaret avhengig av hvor langt hovedmannen har kommet.

Som hovedregel er kun de medvirkningsforsøkshandlinger straffbare der den sentrale utøver av handlinger også kan straffes, idet medvirkningshandlingen ikke kan være årsak til et lovbrudd dersom ingen straffbar handling er fullbyrdet, jf. Rt. 1984 s. 1320 (utjenlig råd om amfetaminproduksjon) Rt. 1974 s. 317, 1980 s. 961 og 1986 s. 533 (Oppfordring til falsk forklaring ikke etterkommet).

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)