Selvtekt er at man selv tar seg til rette og håndhever en rett uten å vente på myndighetenes hjelp, og er i dag ikke uten videre straffritt dersom man bryter loven ved gjennomføring av retten. I ny straffelov § 19, som ennå ikke er trådt i kraft, åpnes for at selvtekt kan gjøre en handling som ellers ville være straffbar lovlig. Forutsetningen er at det vil være urimelig å vente på myndighetenes hjelp. Maktbruk kan bare brukes mot de mest alvorlige krenkelsene, og må ikke gå lenger enn forsvarlig. I ny straffelov § 19 er det lagt til grunn følgende regel om selvtekt:

”En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig”.

En kjent dom for grensene for lovlig selvtekt er ”Vannkontrollør-dommen” (Rt. 1989 s.64). I Rt. 1989 s.64 hadde en gullsmed blitt frastjålet varer fra sin forretning. Gullsmeden tok tilbake varene fra tyven ved å skaffe seg adgang til hennes hus sammen med to medhjelpere ved å foregi at de kom fra vannverket, og skulle kontrollere rørene. Høyesterett foretar da en vurdering av konsekvensene av den type selvtekt som er utført med vekt på hva slags straffbar handling som blir begått ved selvtekten:

”Domstolene må imidlertid trekke grensene for den private selvtekt som kan ansees lovlig, ut fra en vurdering av hvilke konsekvenser det kan få om borgerne tar rettshåndhevelsen i egen hånd når de - med eller uten grunn - er utilfreds med politiets eller påtalemyndighetens rettshåndhevelse. I det tilfelle vi her har for oss, finner jeg at det var uberettiget av de domfelte å skaffe seg adgang til boligen på den måten de gjorde, selv om hensikten var å skaffe stjålne gjenstander tilbake. Det må understrekes at det de domfelte er tiltalt og dømt for, er at de har sneket seg inn i en annen persons private bolig, ikke for på ulovlig måte å ha satt seg i besittelse av de stjålne smykker som ble funnet i boligen, jf straffeloven § 392. Boligen var, slik jeg må oppfatte herredsrettens dom, felles bolig for D og andre som bodde i huset; det var altså ikke bare hennes husfred som ble berørt. De domfelte skaffet seg adgang til huset ved falske foregivender. Som herredsretten har påpekt, var det da innsnikingen fant sted, ikke tale om forfølgelse av en tyverimistenkt på fersk gjerning. Jeg mener, på samme måte som herredsretten, at de domfelte her har gått lenger i retning av privat rettsforfølgning enn samfunnet kan tillate, og at domfellelsen for så vidt må opprettholdes”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)