Samtykke som straffrihetsgrunn er ikke regulert uttrykkelig i straffeloven, men følger av ulovfestet rett (rettspraksis). Enkelte straffbare handlinger som legemsfornærmelse har lovfestede unntak om at samtykke gjør handlingen straffri, jf. straffeloven § 235. Domstolene kan likevel frifinne uten at grunnen behøver å stå i lov, idet frifinnelse vil være til gunst for tiltalte, og således ikke må stå i lov. Når en person samtykker i at en straffbar handling begås, vil naturligvis ikke handlingen ha den samme straffverdighet, når den som krenkes av handlingen selv aksepterer krenkelsen.

Eksempelvis er ved lege- og tannlegeundersøkelse, eller ved idrett som fotball, boksing eller fekting. Selv om handlingen isolert sett kan falle inn under en gjerningsbeskrivelse i et straffebud, så vil handlingen ikke være straffbar, fordi eksempelvis bokseren har samtykket i å bli slått. Man må i slike tilfeller basert på spillets regler og vanlig praksis konkret fortolke seg frem til når et eventuelt konkludent eller stilltiende samtykke er overskredet. Eksempelvis vil normalt ikke fotballspilleren ha samtykket i et slag, og han kan da anmelde motspilleren for legemsfornærmelse. Selv om det foreligger samtykke for å påbegynne en handling, så er det ikke gitt at samtykket er straffriende i forhold til den straffbare handling som påtales. I Rt. 1990 s. 1319 var det tale om en slåsskamp etter samtykke. Fornærmede hadde blitt påført alvorlig skade i kjeve og tenner, og samtykket omfattet ikke denne handlingen, selv om tiltalte og fornærmede på forhånd hadde blitt enige om å slåss. Samtykke kan i og for seg også sees som et utslag av en eventuell generell rettsstridsreservasjon, idet man ikke finner det naturlig å straffe handlinger som den som blir utsatt for den har samtykket i.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)