Nødverge reguleres av straffeloven § 48.

Nødverge foreligger når ”en ellers strafbar Handling foretages til Afvergelse af eller Forsvar mod et retsstridigt Angreb, saafremt Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet”. Det som kjennetegner nødverge til forskjell fra nødrett, er at nødvergehandlingen er rettet direkte mot den som står for et angrep på person eller ting. Nødverge forutsetter således at det foreligger et rettsstridig angrep, som nødvergehandlingen er rettet direkte mot. Nødvergesituasjonen opphører straks angrepet er avverget.

I rettspraksis er det strenge grenser for hvor lenge et angrep kan sies å pågå. Dersom man flykter fra et angrep i beruset tilstand med bil, så har man normalt ikke lov til å fortsette straks man har kommet unna faren. Nødverge kan utøves både mot angrep på person og på ting, og uavhengig av om det er en selv/ens egne ting, eller andre personer/andre personers ting som blir angrepet. Videre er det krav om at angrepet må være rettsstridig, hvilket innebærer at det vanligvis ikke vil foreligge rettsstridig angrep ved angrep fra dyr, sinnssyke osv. Man vil da ha en nødrettssituasjon. Ingen kan straffes for handling, som han ”har foretaget i Nødverge”. I likhet med nødrett vil en nødvergehandling ikke bare være straffri, men også lovlig, jf. ordlyden ”ellers strafbar Handling”.

Nødverge medfører normalt heller ikke erstatningsplikt, slik som ved nødrett hvor man plikter å erstatte skaden etter skadeserstatningsloven § 1-4. Erstatningsplikt vil ved nødverge kun inntreffe dersom skadevolderen selv er skyld i faren. Vilkårene for at nødverge lovlig skal kunne utøves er for det første at handlingen må ha vært ”nødvendig” for å avverge eller forsvare seg mot et pågående eller forestående angrep. Dersom mindre inngripende tiltak kunne vært satt i verk med samme resultat, må andre alternativer forsøkes først. For det andre må ikke handlingen fremstå som ”ubetinget utilbørligt” opp mot den fare som søkes avverget. I ubetinget utilbørlig ligger i at det skal en del til før man kommer til at gjerningsmannen ikke hadde rett til nødvergehandlingen. Det kreves ikke at angrepet er i gang (preventiv nødverge), men i disse tilfellene stilles det normalt strengere krav til hvor langt man kan gå i å avverge et mulig angrep. Straffeloven § 48 fjerde ledd gir adgang for at man likevel kan bli straffri, selv om man har overskredet grensene for nødverge, og brukt unødvendig harde tiltak for å avverge faren. Handlingen kan da likevel bli straffri ”paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse”. § 48 fjerde ledd gjelder kun ved overskridelse i intensitet (eks. for hardt slag), og ikke i tid (etter at faren er avverget). Ved en slik overskridelse må det være årsakssammenheng mellom overskridelsen og en fremkalt sinnsbevegelse som sinne, frykt, panikk eller redsel. Dersom man overskrider nødvergehandlingen i tid og fortsetter å angripe etter at faren er avverget, vil straffeloven § 56 bokstav b om berettiget harme kunne komme til anvendelse, og sørge for nedsatt straff. Etter straffeloven § 48 tredje ledd benyttes nødvergebestemmelsen også som hjemmel for politiet til å bruke makt ved vanlig pågripelse, eller for å forhindre at straff- eller varetektsfanger rømmer. Vanlige folk kan kun pågripe andre ved lovbrudd med strafferamme over 6 måneder, dersom lovbryteren treffes på ”ferske spor”, jf. straffeprosessloven § 173.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)