Rettsvillfarelse er at man i gjerningsøyeblikket ikke kjenner til at en handling eller unnlatelse er straffbar, og handler i den tro at den utførte handling eller unnlatelse er lovlig. Spørsmålet ved rettsvillfarelse er om uvitenheten bør frita tiltalte for straff, eller i hvert fall sette ned straffen betydelig. Tanken er at når man i gjerningsøyeblikket ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, så foreligger ingen ”forbrytersk vilje,” og tiltalte har da kun opptrådt i tråd med loven, slik han har oppfattet denne.

Regelen er nedfelt i dagens straffelov av 1902 § 57:

"§ 57. For den, som ved Handlingens Foretagelse befandt sig i Vildfarelse med Hensyn til dens retsstridige Beskaffenhed, kan, saafremt Retten ikke finder af denne Grund at burde frifinde ham, Straffen nedsettes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart".

I ny straffelov fra 2005 er rettsvillfarelse definert slik:

"§ 26. Rettsuvitenhet Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom".

Straffeloven § 57 gir retten mulighet til eventuelt å frifinne eller sette straffen ned under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart, dersom retten finner at rettsvillfarelsen er av en slik unndskyldelig art at det bør få betydning for handlingens straffbarhet.

Utgangspunktet i rettspraksis er at villfarelse om en handling er lovlig, ikke fritar for straff etter straffeloven § 57, med mindre uvitenheten er klart unnskyldelig og tiltalte har opptrådt aktsomt etter forholdene. Prinsippet om at rettsvillfarelse ikke fritar for straff med mindre uvitenheten er klart unnskyldelig og aktsom, er lagt til grunn i den nye straffeloven av 2005 § 26:

Selv om skyldkravet i straffebudet er forsett, så fastslår regelen at man likevel straffes, med mindre uvitenheten er klart unnskyldelig og aktsom. Kjennskap til at handlingen er ulovlig omfattes ikke av forsettskravet. Imidlertid dersom uvitenheten er aktsom og unnskyldelig, så skal tiltalte frifinnes. Dersom tiltalte har vært til dels uaktsom, så kan retten om den finner det rimelig nedsette straffen eller til en mildere straffart (eks. betinget fengsel), eller vektlegge villfarelsen til gunst for tiltalte i straffutmålingen.

Det hører til skyldspørsmålet å avgjøre om en rettsvillfarelse er unnskyldelig og derfor skal lede til frifinnelse. Derimot hører det til straffespørsmålet å avgjøre hvilken betydning en eventuell uaktsom rettsvillfarelse skal få for straffutmålingen.

Aktsomhetsvurderingen vil blant annet kunne gå ut på hvor spesiell og allment kjent den overtrådte rettsregel er, tiltaltes individuelle forhold, alvorligheten av forholdet og forholdene for øvrig. Rettspraksis har likevel av allmennpreventive grunner satt strenge krav til at de som bor og oppholder seg i Norge til enhver tid må sette seg inn i rettsreglene på det livsområde de ferdes i. Det vil si at dersom noen kjører i trafikken plikter de å sette seg inn i de nyeste trafikkreglene (f.eks. ved innføring av forbud mot å snakke i mobiltelefon), og dersom noen skal starte en spesiell virksomhet plikter de å sette seg inn i de regler som gjelder for virksomhet generelt og driften av den aktuelle type virksomhet spesielt. Av den grunn skjer det svært sjeldent at noen slipper straff på grunn av rettsvillfarelse.

I den såkalte Buksetollkjennelsen ble det sagt at hensynet til reglenes effektivitet, tilsa at aktsomhetsnormen måtte være streng. Selv om saken gjaldt en gutt på 19 år som ikke visste at han måtte fortolle 336 bukser ved innførsel, og hvor faren som drev butikk hadde glemt å fortelle ham det, måtte det likevel legges vekt på at reglene var enkle og lettfattlige:

“Selv om det således foreligger flere formildende omstendigheter i saken og det i første rekke er grunn til å rette bebreidelse mot tiltaltes far, finner jeg ikke å kunne karakterisere tiltaltes opptreden som aktsom. Som anført blant annet i dommen I Rt. 1974 s. 62, dreier det seg her om særdeles enkle og lettfattelige regler rettet mot enhver som passerer grensen med tollpliktige varer, og aktsomhetsnormen må være streng for at reglene skal nå sitt formål. Jeg er derfor ikke enig med byretten i at det var unnskyldelig når A ikke forstod at han pliktet å henvende seg til den nærmeste norske tollstasjon ved grensepasseringen”.

I Rt. 1981 side 444 godtok likevel Høyesterett rettsvillfarelse hos en svenske på besøk i Norge om forbudet i vegtrafikkloven § 22 annet ledd mot å nyte alkohol etter en trafikkulykke som kan lede til politietterforskning, hvor det ble vektlagt at forbudet var en spesiell regel som ikke fantes i Sverige:

“Det er tale om en spesiell regel - gitt ut fra bevissikringshensyn - en regel som i sin karakter er ukjent i andre lands lovgivning. Jeg finner det på denne bakgrunn for strengt uten videre å legge til grunn - som herredsretten har gjort - at en skandinav på ferie i Norge ikke kan unnskyldes for ikke å ha satt seg inn i bestemmelsen. Hvorvidt rettsvillfarelse skal kunne godtas som unnskyldelig, må etter min mening bero på en nærmere vurdering. Omstendigheter av betydning for denne vurdering vil blant annet være hvor lenge vedkommende har oppholdt seg i Norge, om han har vært her ofte, om han har tilknytning til norske forhold og om han er yrkessjåfør”.

Når det gjelder individuelle forhold hos tiltalte som alder, utdannelse, modenhet og intelligens, er det normalt bare ved betydelige avvik fra normal utrustning at man kan godta at det var unnskyldelig å ikke kjenne til en regel. I Rt. 1926 s. 948 frifant Høyesterett en person som ikke hadde oppfattet et forbud mot å gå på jernbanelinjen. Imidlertid var nok tiltalte her betydelig dårligere utrustet enn normalen i forhold til oppfattelsesevne, hvilket Høyesterett vektla, da den tiltrådte underrettens rettsoppfatning:

“Jeg finder disse vistnok mindre klart avfattet, men jeg forstaar dem saaledes at meddomsrettens flertal (domsmændene) har frifundet tiltalte fordi de har anseet det bevist, at han har været i undskyldelig retsvildfarelse, og at de har begrundet denne sin opfatning ved, at jernbanen praktisk talt hadde umuliggjort adkomsten for tiltalte til det sted hvor han hadde sit arbeide, og at tiltalte hadde set, at der tidligere hadde færdedes folk paa jernbanelinjen uten at det var blit paatalt, samt at tiltalte er en mand der har vanskelig for at høre og i det hele gir indtryk av at følge litet med, og derfor sandsynligvis ikke har været opmerksom paa mulig opslag angaaende forbud mot at betræde jernbanelinjen”.

Dersom tiltalte handler etter instruks kan dette normalt vektlegges, såfremt det ikke er uaktsomt å stole på lovligheten av den instruks som er gitt. I Rt. 1956 s. 738 ble fangstmenn som var tiltalt for ulovlig sanking av fugleegg på Svalbard frifunnet, fordi eggsankingen var beordret av en overordnet, og de tiltalte måtte derfor kunne forutsette at handlingen var lovlig. Høyesterett tiltrådte her herredsrettens begrunnelse som lød slik:

“Etter omstendighetene finner retten at det ikke kan legges dem noe til last i dette stykket. De var kommet til Svalbard for å fange hvitfisk og de hadde ingen oppfordring til å sette seg inn i fredningsbestemmelsene for fugleegg. Retten er ganske visst oppmerksom på at disse bestemmelser må håndheves strengt hvis de skal virke effektivt og det må stilles strenge krav til den gode tro hos dem som overtrer dem. Men det er på den annen side grunn til i dette tilfelle å legge betydelig vekt på mannskapets underordnede stilling i forhold til fangstlederen som ga ordren til eggsanking og som ikke ga mannskapet noen opplysning om at den var ulovlig”.

Hvis det er tvil om hvordan en rettsregel skal forstås, for eksempel på skatte- og avgiftsrettens område, vil det kunne oppstå spørsmål om tiltaltes fortolkning har vært aktsom og unnskyldelig. Rettspraksis vil her legge vekt på om tiltalte har innrettet seg rimelig lojalt etter lovens formål. Den som uriktig spekulerer i en bestemt fortolkning eller forsøker å utnytte et mulig hull i lovverket i strid med lovens formål, vil som oftest anses for å ha innrettet seg etter feil regel på egen risiko, selv om det kan ha vært gode grunner for å utfordre rekkevidden av bestemmelsen. Tiltalte bør som oftest ved tvil søke å få en avklaring på regelens rekkevidde fra myndighetene, fremfor å ta ”sjansen” på at regelen ikke rammer den handling man begår.

I Rt. 1984 s. 1016 (Snowwhite and the seven lovers) hadde tiltalte feilaktig spekulert i at en tegnefilm ikke kunne anses som utuktig i relasjon til straffeloven § 211 annet ledd, jfr. første ledd punkt b, selv om filmen var pornografisk med en stadig fokusering på kjønnsorganene. Høyesterett uttalte da:

”Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudet i straffeloven § 211 tilsier at det bare i særegne tilfelle kan bli tale om å godta som unnskyldelig en villfarelse om hvor langt straffebudet rekker. Når det gjelder utleie av filmer som den foreliggende, ser jeg heller ikke noen vesentlige betenkeligheter ved at den som må vite at han beveger seg på kanten av det straffbare, gjør det på egen risiko”.

Ofte vil rettsvillfarelse også kunne knyttes til faktisk villfarelse om de rettslige spørsmål, som da må bedømmes etter straffeloven § 42. Eksempler her kan være feilaktig oppfatning av tingsrettslige spørsmål, eksempelvis at man tror at man har en fiskerett eller tar feil av fastsatte grenser. Spørsmålet blir da om villfarelsen skal bedømmes som en faktisk villfarelse etter straffeloven § 42 eller som en rettsvillfarelse etter straffeloven § 57.

Om villfarelsen anses som en faktisk villfarelse eller en rettsvillfarelse, kan bli avgjørende for om gjerningspersonen kan straffes etter et straffebud som kun har forsett som skyldkrav. Dersom forholdet bedømmes etter § 42, skal gjerningspersonen frifinnes enten rettsvillfarelsen var unnskyldelig (aktsom) eller uaktsom, idet det etter straffeloven § 42 alltid er den subjektive faktiske oppfatning hos tiltalte som legges til grunn; og da foreligger ikke forsett. Hvis forholdet på den annen side skal bedømmes etter § 57, må rettsvillfarelsen være unnskyldelig for at resultatet skal bli frifinnelse. Videre er aktsomhetsvurderingen etter § 57 betydelig strengere enn etter straffeloven § 42.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)