Selvforskyldt rus får også betydning i forhold til vanlig faktisk villfarelse (faktisk uvitenhet) om omstendigheter som betinger straffbarhet. Prinsippet er da at vedkommende skal bedømmes ut fra hvordan han hadde oppfattet situasjonen dersom han var edru (upåvirket av stoffer, alkohol mv.). Regelen er nedfelt i straffeloven § 42 tredje ledd:

“Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru”.

Det kan være at man er i villfarelse om at man er ruset, f.eks. at man kjører med promille uten å ha skyld i at man har fått i seg alkohol, eller at rusen gjør at man oppfatter en situasjon feil, og reagerer utfra det man tror skjer. Eksempelvis at man er ruset på LSD og forsvarer seg mot et ”monster” som viser seg å være en vanlig person.

Den berusede gjerningsmann som handler med grunnlag i faktisk villfarelse/uvitenhet skal bedømmes utfra hvordan han hadde oppfattet situasjonen dersom han var edru i gjerningsøyeblikket, jf Rt. 1961 s. 547 og Rt. 1973 s. 36. Se nærmere om dette under selvforskyldt rus. Etter ny straffelov § 25 tredje ledd er regelen om faktisk villfarelse avgrenset mot uvitenhet som skyldes selvforskyldt rus: ”Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)