Utgangspunktet i norsk rett etter straffeloven § 44 er at en handling ikke er straffbar når gjerningsmannen ved dens foretagelse var bevisstløs (ikke tilregnelig). Imidlertid fastslår straffeloven § 45 den regel at dersom man begår en straffbar handling som skyldes bevisstløshet i gjerningsøyeblikket under påvirkning av selvforskyldt rus, vil bevisstløshet som skyldes selvforskyldt rus ikke frita for straff.

“Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff”.

Hovedregelen er da at gjerningspersonen skal bli bedømt som om man er edru Regelen er nedfelt i straffeloven § 42 tredje ledd:

“Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru”.

Selvforskyldt rus etter straffeloven § 45 og § 42 er således et unntak fra prinsippet om at straff bare kan idømmes når gjerningsmannen var tilregnelig da den straffbare handling han har begått, jf. straffeloven § 40.

Ved utilregnelighet (bevisstløshet i gjerningsøyeblikket) er det nok for å straffe at rusen er selvforskyldt, det spiller ingen rolle om gjerningspersonen ikke hadde noen grunn til å regne med at han skulle bli bevisstløs. Det vil si at gjerningsmannen ikke kan høres med at han ikke hadde forsett om å drepe en bestemt person på grunn av at han så syner under narkorus, eller mistet besinnelsen fordi han var stupfull, hvis han selv er skyld i at han var ruset. Det er kun hvis man oppnår atypisk rus (en voldsom rusreaksjon i forhold til en meget liten mengde), eller at man uforskyldt er blitt dopet, at man på grunn av (uforskyldt) rus kan oppfylle vilkårene til å være strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Prinsippet om at bevisstløshet i gjerningsøyeblikket ikke fritar for straff når bevisstløsheten skyldes selvforskyldt rus er lagt til grunn i den nye straffeloven § 20 annet ledd som lyder:

”Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff”.

Dersom det foreligger bevisstløshet med særdeles formildende omstendigheter som bevisstløshet og gjerningsmannen ikke inntok rusmidler med sikte på å utføre handlingen, kan straffen etter straffeloven § 56 d nedsettes ”når lovbryteren handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned”.

I Rt. 1978 s. 1046 ble det vist til følgende formildende omstendigheter:

”Som særdeles formildende omstendigheter har jeg da tatt hensyn til - som også fremholdt av de sakkyndige - at han tilsynelatende ikke har hatt noen som helst form for motiver til å foreta disse gruoppvekkende handlinger. Jeg har videre tatt hensyn til at handlingene synes å ha en nær sammenheng med det de sakkyndige har kalt en « utmattelsestilstand » som skyldes hans store virksomhet rent yrkesmessig og den konflikt som hadde oppstått i forhold til ektefellen og spesielt i forhold til hans svoger”.

I Rt. 1984 s. 979 antok Høyesterett at regelen også fikk anvendelse analogisk overfor gjerningsperson, som ikke var bevisstløs men som hadde "sterk forbigående bevissthetsnedsettelse".

Dersom man under rus ikke er bevisstløs i gjerningsøyeblikket, vil gjerningsmannen være strafferettslig tilregnelig fullt ut, slik at straffeloven § 44 ikke får anvendelse, og da naturligvis heller ikke straffeloven § 45 ved rus.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)