Krav om skyld er straffbarhetsvilkår nummer 3. Det følger av straffeloven § 40 at alle straffebud krever at handlingen er utført med forsett for at tiltalte skal kunne dømmes, med mindre det uttrykkelig fremkommer eller er utvetydig forutsatt at også uaktsomhet rammes (for eksempel ved unnlatelser). Å være skyldig innebærer symbolsk en ansvarlighet for handlingen, enten i form av å ha gjort handlingen forsettlig eller uaktsomt. Det vil derfor være klart mer straffverdig å begå et lovbrudd forsettlig, og det vil således være betydelig strengere straffer for forsettlige handlinger fremfor uaktsomme handlinger og unnlatelser.

Skyld innebærer at tiltalte subjektivt må ha forstått eller burde ha forstått handlingen og følgen av handlingen i henhold til straffebudets skyldkrav som kan være forsett, grov uaktsomhet eller simpel uaktsomhet. Skyldkravet må dekke alle deler av handlingen og følge/resultat i straffebudet. Skyldkravet må dekke alle momenter (handlinger og følger av handlinger) i et straffebud, hvilket kalles dekningsprinsippet. Dekningsprinsippet kommer blant annet til uttrykk i straffeloven § 42, som legger til grunn at gjerningspersonen som hovedregel være klar over alle momenter som gjør at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet er oppfylt. Straffeloven § 42 første ledd lyder slik:

”Har nogen ved Foretagelsen af en Handling befundet sig i Uvidenhed angaaende Omstændigheder ved denne, der betinger Strafbarheden eller forhøier Strafskylden, bliver disse Omstændigheder ikke at tilregne ham”.

I Brannalarmspøk-kjennelsen i Rt. 1983 s. 682 ble det lagt til grunn at tiltalte ikke kunne dømmes etter straffeloven § 349 første ledd, fordi han ikke hadde utvist forsett med hensyn til den følge at brannvesenet foretar utrykking. Høyesterett la her til grunn at forsettet også må omfatte hele den følge som straffebudet oppstiller etter en konkret fortolkning:

“Den etterfølgende beskrivelse av handlingens virkninger fremtrer derfor som den sentrale del av gjerningsinnholdet. Dette gir etter min mening et konkret holdepunkt for at også handlingens virkninger må omfattes av forsettet. Jeg peker på at forsettet som regel må omfatte alle deler av gjerningsinnholdet, og at det her er tale om å fravike denne regel til skade for domfelte”. Skyldkravet hører sammen med straffrihetsgrunnene og tilregnelighetsspørsmålene til skyldspørsmålet, hvor det er krav om at rimelig tvil om faktum skal komme tiltalte til gode (in dubio pro reo). Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode følger av EMK art. 6 nr. 2 (Europeiske Menneskerettighetskonvensjon) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 14. nr. 2. Disse konvensjonsbestemmelsene fastslår også at enhver som er siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Rimelig tvil-prinsippet henger nøye sammen med uskyldspresumsjonen i strafferetten om at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. I Rt. 2003 s. 1671 ble denne rettssetningen formulert slik:

”For at noen skal kunne bli dømt til straff, kreves at det ikke finnes rimelig tvil om at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. I sivile saker stilles det ikke like strenge beviskrav”. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at tiltalte har utført handlingen, og for at han har utvist nødvendig skyld. I noen saker som ærekrenkelsessaker er bevisbyrden snudd. Bevisbyrden og rimelig tvil-prinsippet knytter seg bare til at faktum er slik aktor påstår, og ikke jussen. Det er ikke enhver teoretisk tvil som skal komme tiltalte til gode, men kun dersom det er en fornuftig rimelig tvil ved det faktum som må legges til grunn for at handlingen er straffbar. Med andre ord at det er en reell og ikke bare en teoretisk mulighet for at faktum ikke er riktig, slik aktor har lagt det frem. Retten må således være overbevist om tiltaltes skyld, i motsetning til i sivile saker der dommeren kan bygge på det faktum som er mest sannsynlig etter et prinsipp om sannsynlighetsovervekt. Dersom det er rimelig tvil vedrørende faktum i forhold til handlingen eller tiltaltes tilstand, vil enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode både i forhold til skyldkrav og en eventuell straffrihetsgrunn. Dersom det ikke er tvil om faktum, vil vurderingen av om en handling eller tiltaltes tilstand rettslig kvalifiserer til en straffrihetsgrunn være en ren juridisk vurdering, som ikke berøres av rimelig tvil-prinsippet. Med andre ord vil det ikke være noe prinsipp om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode i den rent juridiske vurderingen av om tiltalte var strafferettslig tilregnelig eller om en påstått nødvergehandling var mer inngripende enn nødvendig. I tillegg til rimelig tvil-prinsippet er det et vilkår om at tiltalte skal bedømmes utfra sin egen oppfatning av handlingens faktiske situasjon, dersom oppfattelsen ikke skyldes selvforskyldt rus, jf. straffeloven § 42. Det klassiske eksempel er at den som ødelegger eller stjeler en gjenstand som han tror er hans egen, ikke kan straffes for hærverk eller tyveri. Der hvor skyldkravet er uaktsomhet, vil likevel ikke villfarelsen føre til straffrihet dersom villfarelsen også var uaktsom. Se her nærmere under faktisk villfarelse. Skylden må foreligge i gjerningsøyeblikket og dekke alle faktiske krav i straffebudet for at handlingen skal være straffbar, dvs. i forhold til eksempelvis tyveri som har forsett som krav må det foreligge forsett i forhold til å ville ”bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden”. Forsettet må således omfatte borttagelsen fra en annen, vinningshensikt og tilegnelseshensikt, for at tiltalte skal kunne dømmes. Det samme gjelder tilleggskrav som overlegg, ved overlagt drap. For noen få forbrytelser som drap vil det være ekstra straff dersom handlingen er utført med overlegg, som innebærer at handlingen ikke bare er villet eller innkalkulert i gjerningsøyeblikket, men også er planlagt og gjennomtenkt i forveien. I enkelte straffebud, spesielt innenfor særlovgivningen, vil man kunne straffes for både forsett og uaktsomhet. Det har da kun betydning for straffutmålingen hvilken skyldform som foreligger. Det vil da høre under straffespørsmålet og ikke skyldspørsmålet å avgjøre skyldformen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)