Dersom man blir dømt i en straffesak, så kan tiltalte anke dommen. Påtalemyndigheten kan også anke en frifinnende dom, eller en dom som gir tiltalte for lav straff. Ankefristen er kun 14 dager i straffesaker etter at dommen er avsagt ved muntlig forkynnelse (eller er mottatt forkynt dersom dommen sendes pr. post), mot 1 måned i de fleste sivile saker. Anken stiles til ankeinstansen (overordnet domstol), men fremsettes for den domstol som har avsagt dommen. En straffesak avgjort av tingretten, kan ankes til lagmannsretten, og en dom fra lagmannsretten kan ankes videre til Høyesterett. Anke er regulert i straffeprosessloven kap. 23

§ 306. Dommer av tingrett eller lagmannsrett kan påankes av partene til den ankeinstans som går frem av §§ 6-8. Anke til Høyesterett kan ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Når det gjelder dom av lagmannsrett i sak som er behandlet med lagrette, kan det til skade for siktede heller ikke ankes over lovanvendelsen vedkommende skyldspørsmålet, med mindre anken grunnes på at den protokollerte redegjørelsen fra rettens leder om rettssetningene har vært uriktig

Det kan ankes over

1. Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet 2. Straffutmålingen 3. Saksbehandlingen (Om det er saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på dommens resultat) og 4. Lovanvendelsen.

Ved anke til Høyesterett kan ikke anken grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Både for lagmannsretten og Høyesterett kan anker siles. Lagmannsretten kan nekte en anke fremmet dersom lagmannsretten enstemmig kommer til at anke ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 321. En slik beslutning må i dag begrunnes. Hvis påtalemyndighetens påstand bare har gått ut på idømmelse av bot, inndragning eller tap av førerkort, og retten ikke har idømt annen straffereaksjon, er utgangspunktet at anken ikke kan fremmes med mindre det foreligger særlige grunner, jf. straffeprosessloven § 321. Anke fra påtalemyndigheten som ikke er til gunst for siktede kan nektes fremmet når retten finner at anken finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning. Dersom anken gjelder straffbare forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, kan anken normalt ikke nektes fremmet.

For Høyesterett har man ingen rett til å få anken behandlet, og anken må ha samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, jf. straffeprosessloven § 323. Samtykke gis normalt kun dersom det er behov for rettsavklaring eller rettsutvikling, eller dersom det er gjort klare feil i underinstansen. I straffeprosessloven § 323 er det uttrykkelig skrevet at ”samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett”.

I Høyesterett settes rett på vanlig måte med 5 fagdommere, men de mest prinsipielle sakene kan behandles i plenum (det vil si alle 18 dommere pluss Høyesterettsjustitiarius), typisk dersom det er snakk om kursendring eller saker som trolig vil behandles ved EMD i Strasbourg.

Selve ankeerklæringen må tilfredsstille kravene i straffeprosessloven § 314, og må nevne de ting som der står nevnt:

”§ 314. I ankeerklæringen må nevnes: 1) den dom som angripes, om anken gjelder hele dommen eller bare enkelte tiltaleposter, og om den omfatter avgjørelse om inndragning eller mortifikasjon, 2) om angrepet gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen under skyldspørsmålet eller avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, 3) når anken gjelder saksbehandlingen, hvilken feil som påberopes. Videre bør nevnes: 1) ved angrep på lovanvendelsen, hvilken feil anken grunnes på, 2) nye bevis som måtte bli påberopt, 3) den endring som påstås”.

Det spesielle med anke i straffeprosessen er at forsvarer ikke har prosessfullmakt som i sivilprosessen, slik at tiltalte selv må anke dommen på stedet, eller må medunderskrive en anke. Dersom kun advokaten/forsvareren underskriver anken, vil en anke over en straffedom kunne avvises. Anken fremsettes for den instans som har avsagt dommen. Alternativt kan tiltalte gå ned til den rett som har avsagt dommen og få en dommer til å nedtegne anken etter muntlig anke, jf. straffeprosessloven § 312:

”§ 312. Siktedes anke fremsettes skriftlig eller muntlig for den rett som har avsagt dommen, eller for påtalemyndigheten. Er siktede fengslet, kan anken også settes fram for vedkommende fengselsmyndighet. En muntlig ankeerklæring som ikke er fremsatt ved domsavsigelsen, skal på stedet settes opp skriftlig, dateres og undertegnes av den ankende og mottakeren. Har retten eller fengslet mottatt ankeerklæringen, skal denne uten opphold sendes til påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens anke må være avgitt til forkynning for siktede før ankefristen utløper”.

En anke skal avvises dersom ankefristen ikke er overholdt, eller anken ikke tilfredsstiller lovens krav til en ankeerklæring:

”§ 318. En anke som er fremsatt etter at ankefristen er utløpt, skal avvises med mindre a) retten finner at oversittelsen ikke bør legges den ankende til last, eller b) ankefristen begynte å løpe etter § 310 annet ledd annet punktum, og særlige grunner tilsier at den domfelte bør få anken prøvd. I hvert fall må anke være fremsatt innen to uker etter at det forhold som har fremkalt forsinkelsen, er falt bort. Retten kan unnlate å ta standpunkt til spørsmål om avvisning dersom den finner at anken må nektes fremmet i medhold av § 321 annet eller tredje ledd, eller at samtykke må nektes i medhold av § 321 første ledd eller § 323”.

”§ 319. En anke skal også avvises når den ikke fyller kravene etter § 314 første ledd eller den har annen feil som gjør at den ikke kan tas under behandling. Regelen i § 318 annet ledd gjelder tilsvarende. Uforsettlige feil bør søkes avhjulpet. Om nødvendig kan det gis den ankende en kort frist til å rette ankeerklæringen”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)