Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 har etter hvert fått stor betydning i straffeprosessen, og er ment å sikre at tiltalte i en straffesak sikres et minimum av rettferdig rettergang i medlemsstatene. EMK art 6 får anvendelse både på "straffesiktelse" og " borgerlige rettigheter og plikter" (det vil si sivile krav), men vil i denne sammenhengen kun drøftes i forhold til straffesaker .

EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstol) har fastlagt at det som regnes som straffesiktelse (criminal charge) etter EMK art. 6 har et autonomt innhold etter konvensjonen, uavhengig av om nasjonal lovgivning regner det som en straffesiktelse eller ikke. Sentrale dommer for hva som kjennetegner en straffesiktelse er blant annet Engeldommen ( EMD-1971-5100), Öztürkdommen ( EMD-1979-8544), Bendenoundommen ( EMD-1986-12547) og Garyfalloudommen ( EMD-1991-18996).

De grunnleggende kriteriene for når det foreligger en straffesiktelse (criminal charge) ble utviklet i Engeldommen, og EMD har bekreftet disse kriteriene i blant annet Kadubec mot Slovakia ( EMD-1995-27061), jf. Høyesteretts uttalelser i Rt. 2002 s. 509 (s. 517). Engelkriteriene nevner at om det er straffesiktelse eller ikke skal avgjøres etter en helhetsvurdering av blant annet 1. Klassifikasjonen etter nasjonal rett 2. karakteren av lovbruddet og innhold og alvor i sanksjonen. I den såkalte Bendenoundommen ( EMD-1986-12547), er kriteriene blant annet supplert med 1. Om formålet med reaksjonen i hovedsak er å straffe og ikke kompensere for kostnader og 2. Om formålet med reaksjonen er å avskrekke fra nye lovbrudd.

Grunnleggende krav til straffeforfølgningen er listet opp i EMK art. 6, og bestemmelsen fastsetter i nr. 1 et generelt krav til rettferdig rettergang (fair trial). Nr. 2 fastslår rett til den såkalte uskyldspresumsjonen (man er uskyldig til det motsatte er bevist). Nr. 3 angir visse minsteretter for siktede/tiltalte i straffesaker. I tillegg har praksis innfortolket rettigheter i det generelle krav til rettferdig rettergang som vern mot selvinkriminering, og man har også forbudet mot dobbeltstraff etter EMKs tilleggsprotokoll 7.4 som også er viktig.

Utgangspunktet i norsk rett er såkalt dualisme, at norsk rett etter presumsjonsprinsippet forutsettes å samsvare med folkeretten, men dog slik at norsk internrett vil måtte gå foran dersom man ikke har klart å harmonisere den internrettslige og folkerettslige regel gjennom fortolkning av rettskildene. Imidlertid er man innenfor de sentrale menneskerettighetenes rettsområde innenfor såkalt sektormonisme, som innebærer at norske rettsregler ved motstrid må vike for en klar folkerettslig regel. Etter menneskerettsloven § 3 slås det fast at "bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning" gis forrang ved fortolkningen av norsk lov. Lovgiver har gjennom menneskerettsloven § 3 klart angitt at en menneskerettighetforpliktelse omfattet av menneskerettsloven vil gå foran ved klar motstrid med internrett, dersom innholdet i den folkerettslige forpliktelsen er klart.

Det er Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg som fortolker hvordan EMK art. 6 skal forstås, slik at den praksis som der fastlegges blir bindende for norske domstolers fortolkning av egne internrettslige rettsregler i straffeprosessen, som følge av at vi har sektormonisme i forhold til EMK art. 6 og i forhold til at straffeprosessloven forutsettes å måtte samsvare med folkeretten etter straffeprosessloven § 4.

Straffeprosessloven § 4 slår for øvrig fast at "lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat". Bølgepappkjennelsen i Rt. 1994 s. 610 legger i forhold til begrensningen i straffeprosessloven § 4 til grunn på side 616 og 617 et klarhetskrav for at en folkerettslig regel skal gå foran en klar norsk internrettslig regel:

”Til dette bemerker jeg først at jeg er enig i at norske domstoler må anvende prosessreglene på strafferettens område slik at rettergangen blir forenlig med våre traktatforpliktelser, og at det kan bli tale om å sette de norske regler til side om det skulle foreligge motstrid, jf straffeprosessloven § 4. For at en norsk domstol skal ha grunnlag for å fravike det som følger av nasjonale prosessregler, må den avvikende regel som kan bygges på folkerettslige kilder, fremtre som tilstrekkelig klar og entydig til at den bør tillegges en slik virkning. Særlig må dette gjelde, antar jeg, dersom det blir tale om å endre en rettstilstand som bygger på klar og innarbeidet norsk lovgivning eller praksis. Ved bedømmelsen av hvorvidt en avgjørelse truffet av en internasjonal domstol skal gis en slik virkning i nasjonal rett, er det også av betydning om den bygger på et saksforhold i faktisk og rettslig henseende, som er jevnførbart med det som foreligger til avgjørelse for den norske domstol”.

Internrettslige tolkinger basert på et slikt klarhetskrav kan likevel bli kjent traktatsstridige av EMD i ettertid, og da vil Norge være folkerettslig forpliktet til å endre rettstilstanden. Det er også antatt i forhold til EMK art. 6 at den folkerettslige regel klart skal gå foran den internrettslige, forutsatt at fortolkningen av den folkerettslige regel klart lar seg utlede eller fastlagt i EMDs praksis. I begge tilfeller vil det også som nevnt i Bølgepappkjennelsen i Rt. 1994 s. 610 spille inn hvor jevnførbart eventuell klarlegging i EMDs praksis er med et eventuelt tilfelle for norske domstoler.

Det er den engelske og franske versjonen som er den autoritative, og man vil derfor ofte se at man også i norsk rettspraksis fortolker den på engelsk (og noen ganger også fransk) tekst for å få med enkelte nyanser som kan fremstå som annerledes i norsk oversettelse. EMK art. 6 har følgende ordlyd på norsk:

"Art 6. Retten til en rettferdig rettergang 1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser. 2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. 3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter: a) å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham b) å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar; c) å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse; d) å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham; e) å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)