Beslag reguleres av straffeprosessloven kap. 16. Beslag innebærer at ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges i etterforskningsøyemed og for sikring av bevis inntil rettskraftig dom foreligger i saken. For beslag kreves skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold, jf. Rt. 1998 s. 1839. Som tidligere nevnt har Høyesterett lagt til grunn at det må foreligge noe mer enn sannsynlighetsovervekt for at det skal foreligge såkalt ”skjellig grunn”, jf. Rt. 1992 s. 1529. I Rt. 1993 s.1302 uttalte kjæremålsutvalget at det til kravet om ”skjellig grunn til mistanke” måtte stilles et krav om sannsynlighetsovervekt, slik at det må være mer enn 50% sannsynlighet for at alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt.

Etter straffeprosessloven § 203 kan det tas beslag i ting som kan tjene som bevis, ting som antas å kunne inndras (typisk utbytte av en straffbar handling) eller ting som antas å kunne kreves utlevert av fornærmede (f.eks. tyvegods frastjålet fornærmede).

Beslag vil ofte foretas i forbindelse med en ransaking, og det forutsetter at vilkårene for ransaking er til stede før man foretar et beslag. Imidlertid kan politimann da ta beslag etter straffeprosessloven § 206 når han setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse. Etter straffeprosessloven § 206 kan Politimann også ta beslag uten påtalemyndighetens eller rettens beslutning, dersom det er fare ved opphold. Beslag kan videre tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

Beslaget skal straks meldes til påtalemyndigheten, og påtalemyndigheten må da snarest fatte beslutning om opprettholdelse av beslaget dersom det skal beholdes. Beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås, og så vidt mulig skal det gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse, jf. straffeprosessloven § 207.

Det er undergitt visse begrensninger i beslagsretten som har sammenheng med reglene om vitneplikt, og det man kan forklare seg om. I straffeprosessloven § 204 er det gitt begrensninger i beslagsretten ved at det ikke kan tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold, i den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle. Imidlertid faller begrensningene bort etter straffeprosessloven § 204 annet ledd, dersom den som har krav på beskyttelse mistenkes for å være medskyldige i det straffbare forhold. Etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd kan ikke Politiet uten rettens kjennelse beslaglegge ”dokumenter eller annet som besitteren ikke plikter å forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten”.

I tillegg er det andre begrensninger i straffeprosessloven § 211, hvor det kreves noe mer for å kunne beslaglegge brev, telegram eller annen sending som besittes av en postoperatør eller en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste. Politiet må da skaffe beslaget ved rettens kjennelse, dersom sendingen etter reglene i §§ 203 og 204 vil kunne beslaglegges hos mottakeren. Det er da et krav om at mistanken gjelder en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder. Hvis det er fare ved opphold, kan påtalemyndigheten pålegge styrer av post- eller telegrafstasjon å holde slike sendinger tilbake inntil rettens avgjørelse foreligger, men ikke ut over en uke.

Reglene om hvem som har kompetanse til å beslutte at det skal foretas beslag, reguleres av straffeprosessloven § 205, som legger til grunn som hovedregel at beslag av ting som besitteren ikke frivillig utleverer, skal besluttes av påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten plikter å gjøre den som har blitt utsatt for beslag kjent med denne rett.

Den som rammes av beslaget kan imidlertid etter straffeprosessloven § 208 bringe beslaget inn for retten for å prøve om vilkårene for beslaget er oppfylt, og da særlig i praksis om det er ”skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold,” jf. Rt. 1995 s. 1590.

Straffeprosessloven § 208a regulerer såkalt hemmelig beslag, som forutsetter at mistenkte med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Retten kan i slike tilfelle ved kjennelse beslutte at underretning om beslaget til den mistenkte eller andre som rammes av beslaget, kan utsettes dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis. Det er i tillegg særskilte regler om utleveringspålegg i straffeprosessloven § 210a (Ordinært utleveringspålegg) og straffeprosessloven § 210b (Fremtidig utleveringspålegg). Hemmelig utleveringspålegg reguleres av straffeprosessloven § 201a og straffeprosessloven § 210c.

Dersom det viser seg innen saken er endelig avgjort, at det ikke lenger er behov for beslaget, skal beslaget etter straffeprosessloven § 213 heves av påtalemyndigheten eller retten. Dersom det er fare for at en gjenstand som er beslaglagt med sikte på inndragning, raskt vil bli ødelagt, kan retten tillate politiet å avhende gjenstanden. Beslaget faller for øvrig bort når saken er endelig avgjort, og må da eventuelt inndras eller tilbakeleveres.

I stedet for beslag kan Påtalemyndigheten som ledd i etterforskning gi pålegg etter straffeprosessloven § 215a (sikringspålegg) om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis. Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret. Etter straffeprosessloven § 216, kan påtalemyndigheten eller i påtrengende tilfelle politimann for å sikre bevis, stenge bygning eller rom, sperre av bestemt område, forby flytting eller berøring av bestemte ting, eller treffe liknende forholdsregler.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)