Varetekt innebærer forvaring i fengsel, som gjøres av hensyn til etterforskningen eller for å sikre at straffeprosessen kan gjennomføres med siktede til stede.

For at man skal kunne fremstilles for varetektsfengsling, må man først være pågrepet etter vilkårene i straffeprosessloven §§ 171-174 mv. Grunnvilkårene for å kunne varetekstsfengsles vil således følge av vilkårene for å pågripe etter straffeprosessloven § 171 første ledd, jf. § 184 annet ledd. Ofte kalles varetektsfengsling for fortsatt fengsling, siden det i praksis er snakk om å videreføre en allerede foretatt pågripelse gjennom å holde den pågrepne fengslet frem til vilkårene for fortsatt fengsling gjennom varetektsfengsling ikke lenger er oppfylt.

Ved pågripelse følger det av straffeprosessloven § 183 at den pågrepne snarest mulig må fremstilles for tingretten med begjæring om fortsatt fengsling (varetekt) ”snarest mulig” og senest tre dager etter pågripelse, jf. også EMK art. 5 nr. 3. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fristen, slik at dersom en person pågripes på en fredag, så må vedkommende fremstilles for retten senest mandag. Aller helst skal fremstilling skje ”snarest mulig,” og er ikke fremstilling for retten skjedd dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken. I Rt. 1991 s. 777 ble det lagt til grunn at fire dagers fengsel uten fremstilling for varetekt var i strid med EMK. Det er den faktiske innesperringen som medregnes ved beregningen av fristen fristberegningen, selv om innesperring først har skjedd som innbringelse etter politiloven (fyllearrest eller ordensforstyrrelse).

Bestemmelsen som regulerer varetektsfengsling er straffeprosessloven § 184 som i annet ledd viser til vilkårene for å foreta pågripelse etter straffeprosessloven § 171, 172 eller 173 annet ledd:

”§ 184. Den tingrett som den pågrepne fremstilles for, avgjør ved kjennelse om han skal undergis varetektsfengsling. Avgjørelsen treffes så vidt mulig innen rettsmøtets slutning. Fengsling kan besluttes dersom vilkårene etter §§ 171, 172 eller 173 annet ledd er til stede og formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter § 188. Reglene i § 174 gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal angi lovhjemmelen, kortfattet nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke, og for øvrig gjøre rede for grunnen til fengslingen. Det skal også gå frem av kjennelsen at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep. Uten forutgående pågripelse kan retten på begjæring avsi fengslingskjennelse mot en mistenkt som er til stede i rettsmøte. Før avgjørelsen treffes, skal han ha anledning til å uttale seg. Etter at tiltale er reist, kan også den rett som har saken, beslutte fengsling eller løslatelse. Kjennelse om fengsling eller løslatelse kan til enhver tid omgjøres”.

Den som skal varetektsfengsles må etter straffeprosessloven § 171 første ledd med skjellig grunn være mistenkt for en eller flere straffbare handlinger etter straffeloven §§ 15 og 16, som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Handlingen som vedkommende mistenkes for å ha begått, må gjelde et forhold som kan føre til høyere straff enn seks måneders fengsel, hvilket innebærer at strafferammen i straffebudet er på minimum seks måneders fengsel.

Vilkåret ”skjellig grunn til mistanke” innebærer at det bevismessig må foreligge sannsynlighetsovervekt for at alle straffekravene er oppfylt, jf. Rt. 1993 s. 1302.

I tillegg til ovennevnte tre grunnvilkår må minst ett av fire alternative tilleggsvilkår være oppfylt: I straffeprosessloven § 171 er det fire alternative hovedvilkår for å foreta varetekstfengsling: 1) det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler (fluktfare), 2) det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige (fare for bevisforspillelse), 3) det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder (gjentakelsesfare) og 4) han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende (egenbegjæring). For å vurdere om en siktet kan holdes varetektsfengslet må man i henhold til straffeprosessloven § 184 annet ledd gå inn i straffeprosessloven §§ 171, 172 eller 173 annet ledd og se om de der angitte hovedvilkår om skjellig grunn og strafferamme på over 6 måneder og de 4 alternative tilleggsvilkårene er oppfylt. I tillegg må man som nevnt nedenfor også vurdere nødvendigheten av tvangsmidlet varetekt etter straffeprosessloven § 170a opp mot blant annet alternativer til fengsling mv.

Retten kan beslutte varetektsfengsling etter en annen av ovennevnte fire fengslingsgrunner som ikke er påberopt, dersom retten ved avslag av et påberopt grunnlag kommer til at en av de andre grunnlagene for å ilegge varetekt er oppfylt, jf. Rt. 1997 s. 127.

Når det gjelder varetektsfengsling med begrunnelse med vilkåret om fare for bevisforspillelse, ble det slått fast i Rt. 1999 s. 695 at varetekt begrunnet i fare for må foretas innenfor rammen av siktelsen, jf. prinsippet i straffeprosessloven § 38 om at siktelsen trekker opp rammen for det straffbare forhold. Det må være en reell og konkret fare for at siktede vil kunne påvirke vitner, fjerne spor eller på annen måte vil kunne påvirke etterforskningen. Det må være en nærliggende fare som er mer sannsynlig enn ikke (sannsynlighetsovervekt), og det er ikke tilstrekkelig at en slik bevisforspillelse vil kunne skje rent teoretisk, jf. Rt. 1999 s. 1027.

Kravet til gjentakelsesfare i straffeprosessloven § 171 første ledd nr 3 er i rettspraksis presisert dit hen at det kreves en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for nye straffbare forhold, jf. Rt. 1993 s. 905 og en rekke senere avgjørelser. Det kan ved anvendelse av straffeprosessloven § 171 første ledd nr 3 ikke stilles for små krav til sannsynligheten for nye straffbare handlinger. Det er hevdet at straffeprosessloven § 171 første ledd nr 3 må forstås slik at det i kjennelsen skal fremgå hvilke type lovbrudd gjentakelsesfaren gjelder. Fengsling på grunn av gjentakelsesfare må normalt « antas påkrevd » for å hindre gjentakelse av straffbare handlinger. Utgangspunktet er her at det må kreves « sterk grad av sannsynlighetsovervekt ».

Ved vilkåret om fluktfare/unndragelsesfare kreves normalt ikke sannsynlighetsovervekt for at siktede vil unndra seg forfølgning, men noen objektive momenter for fluktfaren må kreves. Selvmord kan også bli ansett som en unndragelsesfare, dersom det er holdepunkter for det. Bestemmelsen taler om at det må være ”grunn til å frykte”.

For mistenkte som ikke vites å ha fast bopel i riket, har straffeprosessloven § 173 annet ledd ikke krav om at handlingen må føre til høyere straff enn 6 måneder (når det er grunn til å frykte for at han ved flukt til utlandet vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrding av straff eller andre forholdsregler.). Det må likevel innfortolkes et krav om ”skjellig grunn til mistanke,” selv om lovteksten ikke nevner dette under straffeprosessloven § 173.

Såkalt rettshåndhevelsesarrest etter straffeprosessloven § 172 kan benyttes, der det er mistanke om særlig alvorlige lovbrudd, som forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, samt forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ.

Mistenkte kan her varetektsfengsles uten at vilkårene etter straffeprosessloven § 171 er til stede, dersom vedkommende er pågrepet og det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Mistankekravet er således skjerpet i forhold til vanlig ”skjellig grunn” for å ilegge rettshåndhevelsesarrest, men det er vanskelig å si hvor mye mer som kreves av konkret mistanke. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Varetektsfengsling med dette grunnlag krever således en særlig sterk mistanke, samt at det støter mot vanlige folks rettsfølelse at vedkommende er på frifot.

Der påtalemyndigheten tar sikte på at siktede skal holdes fengslet lengre enn den begjærte fengslingsperiode, typisk frem til hovedforhandling, skal retten vurdere forholdsmessigheten av fengslingen i dette lengre tidsperspektiv, dvs i et lengre perspektiv enn de 4 uker saken gjelder. Det vises til Rt. 1997 s. 1242 og en rekke senere kjennelser.

Behovet for å beslutte varetekt etter en av de fire tilleggsgrunnene må vurderes opp mot forholdsmessighetskravet etter straffeprosessloven § 170a, jf. EMK art. 5. Retten skal i utgangspunktet vurdere om man kan bruke mindre inngripende midler for å kunne oppnå det samme som pågripelse og fengsling. Ved varetekt vil det bli lagt vekt på om det er omstendigheter ut over hovedvilkårene og tilleggsvilkårene, som kan begrunne et omfattende inngrep som varetekt.

Retten kan her også vurdere alternativer til fengsling, slik som meldeplikt etter straffeprosessloven § 181eller sikkerhetsstillelse eller institusjonsplassering etter straffeprosessloven § 188. Etter straffeprosessloven § 188 kan retten i stedet for fengsling treffe beslutning om forføyning etter § 181, eller om sikkerhetsstillelse ved kausjon, deponering eller pantsettelse. I stedet for fengsling kan retten også treffe beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet, dersom institusjonen eller kommunen samtykker.

Det følger videre av straffeprosessloven § 187a at siktede kan løslates når grunnen for varetektsfengslingen er falt bort. Siktede skal løslates når varetektsperioden er utholdt, med mindre retten beslutter forlengelse av varetektsperioden dersom den finner at vilkårene for varetekt fortsatt er til stede.

Varetektsfengsling kan også besluttes med brev og besøksforbud/kontroll etter straffeprosessloven § 186, eller med isolasjon etter straffeprosessloven § 186a.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)