Tvangsmidler er tvangsinngrep i den enkelte persons personlige frihet som ledd i en straffesak som pågripelse, varetekt, beslag, ransaking, overvåking og kommunikasjonskontroll som utføres av hensyn til etterforskningen eller gjennomføringen av straffeprosessen for blant annet å 1. avdekke eller sikre bevis 2. sørge for at saken kan gjennomføres og dom fullbyrdes og 3. hindre at siktede begår nye lovovertredelser under straffeprosessen.

Tvangsmidlene er listet opp i straffeprosesslovens fjerde del, og i tillegg finnes tvangsmidler i straffeprosessloven §§ 157, 115, 137. Besøksforbud er imidlertid ikke et tvangsmiddel, men regnes som et forebyggende tiltak. Dersom tvangsmidler iverksettes mot noen, blir vedkommende automatisk siktet i saken, og får blant annet rett til forsvarer, og eventuelt rett til erstatning ved urettmessig straffeforfølgning.

Under etterforskningen må bruken av tvangsmidler vurderes opp mot forholdsmessighetsprinsippet etter straffeprosessloven § 170a, som sier at et tvangsmiddel bare kan brukes ”bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep”. Tvangsmidlene kan således ikke opprettholdes lenger enn formålet tilsier. Det vil si at dersom politiet kan få tak i opplysninger via andre mindre inngripende etterforskningsskritt, må disse metodene vurderes først, men ikke nødvendigvis forsøkes. Uforholdsmessigheten av inngrepen trenger ikke å være begrenset til siktede, men tvangsinngrepet kan også være uforholdsmessig av hensyn til siktedes familie og andre.

Forarbeidene til § 170 a legger til grunn at bestemmelsen skal gjelde for alle bestemmelsene i del 4, se Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 163. Vilkårene i § 170 a gjelder derfor også for besøksforbud.

For bruk av tvangsmidler er grunnvilkåret at det er skjellig grunn til mistanke for at vedkommende har begått en straffbar handling. Høyesterett har lagt til grunn at det må foreligge noe mer enn sannsynlighetsovervekt for at det skal foreligge såkalt ”skjellig grunn”, jf. Rt. 1992 s. 1529:

"Det er klart at det i kravet om skjellig grunn ligger at mistanken må være av en viss styrke. Imidlertid kan loven ikke forståes slik at det kreves noen kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at førerkortinnehaveren er skyldig. Slik utvalget forstår lagmannsrettens begrunnelse, er det dette forhold lagmannsretten sikter til med den nevnte uttalelse".

I Rt.1993 s.1302 uttalte kjæremålsutvalget at det til kravet om ”skjellig grunn til mistanke” måtte stilles et krav om sannsynlighetsovervekt, hvilket innebærer at det må være mer enn 50% sannsynlighet for at alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt. Det er således allminnelig antatt at mistankens styrke bevismessig må være såpass at det er mer sannsynlig enn ikke at mistenkte har begått den straffbare handling, slik at det ikke er krav om noen særlig kvalifisert sannsynlighetsovervekt utover at det er mer sannsynlig enn ikke at mistenkte har begått forbrytelsen. I prosent vil således 51% være tilstrekkelig.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)