Utgangspunktet er at retten etter straffeprosessloven § 294 har plikt til å sørge for at bevisførselen blir gjennomført på en måte som i prinsippet ikke etterlater uklarheter eller gir grunn for misforståelse, jf. Rt. 1998 s. 1182. Straffeprosessloven § 294 slår fast at ”Retten skal på embetets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst. I dette øyemed kan den beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen”.

Retten har dermed en plikt til å sørge for at straffesaker avgjøres på materielt sett riktig faktum, hvilket taler for at alle bevis som kan belyse saken som utgangspunkt skal tillates ført.

Det klare utgangspunkt i norsk rett er prinsippet om fri bevisførsel, og at partene kan føre de bevis de vil. Dersom ulovlig ervervede bevis skal nektes ført krever dette særlig grunnlag og en særskilt begrunnelse. Utgangspunktet i norsk rett ble i Rt. 2003 s. 549 oppsummert slik av Høyesterett:

"Utgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken. Dersom beviset er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan imidlertid retten nekte dette ført om beviset er lite til å stole, eller hvor føring av beviset krenker beskyttelsesverdige interesser eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet."

Det finnes ingen lovregulering av spørsmålet om at ulovlige og illojale bevis kan eller skal avskjæres, men rettspraksis og juridisk teori åpner for at ulovlig ervervede bevis i visse tilfeller kan avskjæres. Hensynet til en effektiv strafferettspleie der påtalemyndigheten bør ha vid adgang til å fremme bevis, trekker i retning av at det skal mye til før det blir tale om å avskjære bevis. Imidlertid vil hensynet til den tiltaltes rett til rettferdig rettergang, og da særlig de krav som oppstilles etter EMK art. 6, under nærmere vilkår kunne trekke i retning av at enkelte ulovlig ervervede bevis bør bli avskåret.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)