Opplesning av politiforklaring vil ofte være nødvendig i straffesaker, dersom vitnet ikke møter eller nekter å forklare seg. Opplesning av politiforklaring er også et viktig virkemiddel i forhold til å påvise at en tiltalts forklaring ikke er sammenhengende eller at den er tilpasset senere omstendigheter.

Hovedregelen om muntlig avhør av vitner følger av straffeprosessloven § 296 første ledd:

”Vitner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken, bør avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særegne forhold er til hinder for det”.

Dersom vitnet ikke møter, så reguleres adgangen av straffeprosessloven § 297:

”Når et vitne ikke er til stede under hovedforhandlingen, kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken, bare leses opp såfremt muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift

Opplesning av politiforklaringer og bruk av anonyme vitner kan være i strid med tiltaltes rett til å avhøre vitner. Praksis fra EMD viser at spørsmålet vil avhenge av en konkret helhettlig vurdering av om kravet til rettferdig rettergang etter EMK art. 6 er oppfylt.

Opplesning av politiforklaringer i tilfeller der vitnet møter, anses normalt ikke for å være i strid med tiltaltes rettigheter, såfremt forsvaret er gitt mulighet til å stille spørsmål til vitnet. Det er uten betydning at vitnet da ikke forklarer seg, så lenge tiltalte gjennom sin forsvarer er gitt anledning til å stille spørsmål. Dersom vitnet ikke møter, og en domfellelse utelukkende eller hovedsaklig vil bygge på en opplesning av vitnets forklaring, er det i utgangspunktet et krav at forsvaret tidligere tilsvarende har hatt mulighet til å stille spørsmål til vitnet, eller at domfellelse ikke utelukkende eller i det vesentlige bygger på den oppleste forklaring.

I Rt. 1988 s. 314 (s. 323 og 324) ble det lagt til grunn at ”den omstendighet at en tiltalt møter, men av medisinske grunner ikke er i stand til å forklare seg, må sidestilles med at vedkommende ikke har kunnet møte”.

Bestemmelsene er utslag av bevisumiddelbarhetsprinsippet og muntlighetsprinsippet, som går ut på at bevisførsel skal skje direkte og muntlig for den dømmende rett. Bestemmelsene angir på nærmere vilkår når en politiforklaring kan leses opp i stedet for vitneførsel, og innebærer et unntak fra prinsippet om at hovedforhandlingen er muntlig og at opplesning ikke kan tre i stede for en muntlig fremstilling, jf. straffeprosessloven § 278 første ledd:

“Hovedforhandlingen er muntlig. Opplesing kan ikke tre i stedet for fri muntlig framstilling”.

Utgangspunktet er at et vitne eller siktedes forklaring for politiet leses opp, dersom vitnet ikke møter, det foreligger motstrid mellom forklaringen som gjengis for retten og den forklaring som ble gitt til politiet, dersom vitnet ikke husker en hendelse eller dersom vitnet nekter å uttale seg. Opplesning av politiforklaring er etter straffeprosessloven § 296 annet ledd videre begrenset til forklaringer som vitne tidligere har “gitt i saken”:

”Ved avhøret kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken, bare leses opp såfremt det foreligger motstrid mellom vitnets forklaringer, eller når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker. Det samme gjelder skriftlig erklæring som vitnet tidligere har gitt i anledning av saken”.

Dersom vitnet forklarer seg uriktig eller ikke husker under rettsmøtet, er det greit nok. Da kan aktor imøtegå forklaringene ved å lese opp tidligere avgitte forklaringer i medhold av straffeprosessloven § 296 annet ledd. Det er bare når en tiltalt møter og gir en forklaring som helt ut stemmer med den tidligere at opplesning ubetinget ikke er tillatt, jf. Rt. 1988 s. 314 (s. 323 og 324).

Hvis derimot vitnene ikke møter eller unnlater å avgi forklaring (eksempelvis har ektefelle og annen nær familie rett til å nekte å avgi forklaring etter straffeprosessloven § 122), vil det være spørsmål om politiforklaring kan tre i stedet for en ikke avgitt forklaring. En politirapport har den svakhet at den ikke åpner for kontradiksjon, dvs. imøtegåelse av forklaringen fra tiltalte eller forsvarer gjennom retten til å stille spørsmål. Forsvarer eller tiltalte mister da muligheten til å svekke troverdigheten i forklaringen, avklare uklarheter eller sammenstille forklaringen med nye opplysninger.

Siden utgangspunktet er bevisumiddelbarhet, ligger det en begrensning i at opplesning bare kan tillates ved særegne forhold, så langt ikke begrensningen av kontradiksjon av beviset overfor tiltalte blir så avgjørende for utfallet i saken at tiltalte ikke får en ”rettferdig rettergang” etter EMK art. 6. Forutsetningen er at forfølgningen etter en totalbedømmelse fremstår som forsvarlig og rettferdig etter EMK artikkel 6 nr. 1, jf. Rt. 2004 s. 1719.

Om det foreligger særegne forhold som kan tillate opplesing vil være en helhetlig vurdering av hensynet til tiltaltes rettssikkerhet og rett til kontradiksjon av bevis som kan føre til hans domfellelse vurdert opp mot hensynet til effektivitet, prosessøkonomi, at fornærmede skal få oppklart sin sak mv.

Avgjørende for om opplesning av tidligere forklaring hindrer en ”rettferdig rettergang” er etter gjeldende rettspraksis om forklaringen vil være et sentralt bevis (og det hovedsakelige bevis), jf. Rt. 1990 s. 1221 og Rt. 1991 s. 333. Hvis forklaringen ikke er sentral for tiltaltes domfellelse, så vil man ofte tillate opplesing av politiforklaring. Og motsatt vil utgangspunktet være at en politiforklaring ikke kan leses opp hvis politiforklaringen er et avgjørende bevis, og forsvarer ikke får mulighet til å imøtegå forklaringen under prosessen. I avgjørelsen i Rt. 1990 s. 1221 ble det lagt til grunn at en politiforklaring ikke kan leses opp dersom en fellende avgjørelse av skyldspørsmålet « hovedsakelig vil måtte bygge på » forklaringen. I avgjørelsen i Rt-1999-757 ble formuleringen « det avgjørende eller et hovedsakelig bevis » brukt.

I Rt.1990 s. 213 uttalte førstvoterende:”Hvis det dreier seg om helt sentrale vitner som det er mulig å føre for den dømmende rett, må hensynet til tiltaltes rettssikkerhet regelmessig slå igjennom i forhold til utgifter og ulemper ved en utsettelse av saken”. I Rt. 2004 s. 897 formulerer Høyesterett kravet som at nektelse av opplesing må skje dersom det er ”en reell mulighet for at forklaringen vil kunne få en utslagsgivende betydning ved den samlede bevisbedømmelsen.”.

Om et bevis anses som avgjørende, vil være en vurdering av bevisets betydning for å kunne dømme tiltalte sett opp mot øvrige bevis i saken. I Rt. 2004 s. 1789 ville spørsmålet om det var ulovlig å lese opp politiforklaringene avhenge av om domfellelsen “bare eller i avgjørende grad er basert på de vitneforklaringer som ble lest opp”. Avgjørelsen la her vekt på at øvrig bevisførsel var omfattende, slik at politiforklaringene ikke var avgjørende for domfellelse.

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 296 annet ledd om opplesning av politiforklaringer må ses i sammenheng med tiltaltes rett til krysseksaminasjon etter EKM art. 6 nr. 3 bokstav d. Etter denne bestemmelsen har siktede rett til å “avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham”. Etter EMDs praksis er det ikke noe vilkår for å tillate opplesning at tiltalte eller hans forsvarer benytter seg av muligheten til å stille spørsmål eller at vitnene svarer på de spørsmål siktede eller hans forsvarer måtte stille. Dersom tiltalte eller forsvarer har hatt slik mulighet, vil normalt EMK art. 6 nr. Bokstav d være oppfylt. Rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at et brudd på dette prinsippet ikke automatisk er et brudd på konvensjonen, men at det må foretas en helhetsvurdering av om tiltalte har hatt en “rettferdig rettergang”. Rettspraksis har lagt avgjørende vekt på at tiltalte og forsvarer har hatt mulighet til å stille spørsmål. Det er ikke avgjørende at vitnet har svart, jf. Rt 2003 s. 1808.

Rettspraksis har derfor lagt til grunn at der vitnet faktisk møter i retten og siktede og forsvareren har fått tilstrekkelig anledning til å imøtegå politiforklaringen eller tidligere avgitt skriftlig erklæring, er det tilstrekkelig for at opplesing kan aksepteres at forsvareren kan stille spørsmålene, selv om vitnet nekter å svare. Tanken bak dette resonnementet er at forsvaret da uansett kan gjøre et retorisk poeng av spørsmålet, i forhold til å imøtegå det som blir lest opp i politiforklaringene. Spørsmålet om tiltalte og forsvareren har fått tilstrekkelig anledning til å imøtegå politiforklaringene må i en viss grad bero på en konkret vurdering, men det avgjørende hensyn må være at det må foreligge en reell anledning til å imøtegå forklaringen, og at hensynet til kontradiksjonen blir reell.

I Rt. 2003 s. 1808 hadde et sentralt vitne nektet å forklare seg i henhold til straffeprosessloven § 123. Lagmannsretten nektet da å lese opp vitnets politiforklaring. Høyesterett kom til at opplesning av vitneforklaringene ikke ville være i strid med EMK art 6 nr 1, jf. Nr. 3. Så lenge tiltalte eller hans forsvarer under hovedforhandlingen hadde fått anledning til å stille spørsmål til vitnet, måtte forklaring som er avgitt under etterforskningen, normalt kunne leses opp selv om vitnet påberoper seg en gyldig grunn for å nekte å forklare seg eller av andre grunner nekter å svare. Høyesterett la da til grunn:

“Under forutsetning av at forfølgningen etter en totalbedømmelse fremstår som forsvarlig og rettferdig, kan det imidlertid gjøres enkelte unntak fra denne regelen. Selv om en forklaring som er avgitt under etterforskningen, er det eneste eller avgjørende bevis, kan forklaringen under denne forutsetning tillates opplest, såfremt tiltalte eller hans forsvarer har fått en passende og tilstrekkelig anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet enten da forklaringen ble avgitt, eller på et senere stadium av forfølgningen (« adequate and proper opportunity to challenge and question a witness against him, either when he was making his statements or at a later stage of the proceedings »), se for eksempel EMDs dommer av 26. april 1991 i saken Asch mot Østerrike ( EMD-1986-12398) avsnitt 27, 27. februar 2001 i saken Lucà mot Italia ( EMD-1996-33354) avsnitt 40 og 5. desember 2002 i saken Craxi mot Italia ( EMD-1997-34896) avsnitt 85”.

Rettspraksis har også til støtte for at politiforklaring kan leses opp vektlagt om det er tiltalte selv som er skyld i at vitnet uteblir eller nekter å forklare seg, jf. Rt 1994 s 469 og Rt 2004 s 1425. I Rt. 2004 s 1425 uttales at tiltalte må kunne “bebreides for å ha skapt den situasjonen at vitnet uteblir eller nekter å forklare seg”. I Rt. 2004 s. 943 ble det også uttalt at ”Bevisets betydning for straffutmålingen må også tas med i vurderingen av om opplesning skal tillates”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)