Straffeprosessloven § 119 fastslår at retten ikke uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold, må ta imot forklaring fra prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere mv. « om noe som er betrodd dem i deres stilling ».

Bestemmelsens annet ledd slår fast at samme fritak for vitneplikt gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer, jf. straffeprosessloven § 119 annet ledd, som lyder: « Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer. »

Dersom forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, kan man likevel avgi slik forklaring etter straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Bak denne regelen ligger klare nødrettsbetraktninger.

I straffeprosessloven § 119 fjerde ledd er det åpning for at den som har krav på hemmelighold kan samtykke i at forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, eller etter samtykke i full offentlighet, jf. straffeprosessloven § 119 fjerde ledd, som lyder.

”Dersom ikke den som har krav på hemmelighold samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt”.

Bestemmelsen unntar visse yrkesgrupper som er underlagt taushetsplikt etter særlovgivningen fra den alminnelige vitneplikten som påhviler vitner etter straffeprosessloven § 108. Begrunnelsen er naturligvis at taushetsplikten vil undergraves, dersom en som gjennom sitt yrke har fått betrodd personopplysninger, må forklare betroelsene under en straffesak.

Hva som anses som betrodde opplysninger ble nærmere gjennomgått i Rt. 2006 s. 1071:

“Skoghøy i Tvistemål (2001) side 572 uttrykker det slik at bestemmelsen er begrenset til å gjelde opplysninger en yrkesutøver har fått fra eller har innhentet på vegne av den som har søkt behandling eller råd hos yrkesutøveren, og det er også et vilkår at vedkommende er blitt kontaktet i egenskap av yrkesutøver. Opplysninger som yrkesutøveren har fått på annen måte, f.eks. privat eller uoppfordret fra personer som ikke opptrer på vegne av pasienten eller klienten, faller således utenfor. Videre sier han: « Som opplysninger som er « betrodd » en lege, en prest, en advokat m.v., kan ikke bare anses det som er blitt fortalt for vedkommende, men også det som fremgår av overleverte eller innhentede dokumenter, av det at vedkommende yrkesutøver er blitt kontaktet, og av situasjonen for øvrig. Dette må bl.a. innebære at taushetsplikten også må omfatte om yrkesutøveren har hatt en bestemt person som pasient eller klient. Også opplysninger som yrkesutøveren i anledning av oppdraget har innhentet fra tredjemann, må anses omfattet av taushetsplikten. »Etter mitt syn må dette være den riktige betraktningsmåten. Det som er betrodd, blir dermed det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten”.

En tilsvarende bestemmelse er nedfelt i straffeprosessloven § 118 for offentlig ansatte i stat eller kommune, som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 flg. Tilsvarende gjelder for vitne som har taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for familievernkontor, postoperatør, tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, elektronisk kommunikasjonsinstallatør, eller statens lufthavnselskap

Det er departementet som må samtykke i at forklaring gis, og samtykke kan etter bestemmelsen bare nektes om åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Retten har etter tredje ledd adgang til ved kjennelse å bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om departementet har samtykket, etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning. Departementet har rett til å uttale seg ved slik beslutning.

Etter straffeprosessloven § 121 kan retten også frita et vitne fra å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd vitnet under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 annet ledd eller liknende virksomhet, selv om vitnet ikke er omfattet av lovbestemt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 119. Et slikt vitne kan i alle tilfelle kreve at forklaring om disse forhold bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt i medhold av straffeprosessloven § 121.

Straffeprosessloven § 120 gjelder tilsvarende som § 119 at retten uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold, heller ikke må ta imot forklaring om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)