Telefonavlytting der politiet selv deltar og romavlytting kalles gjerne samtalekontroll, og reguleres av straffeprosessloven kap 16b.

Kommunikasjonskontroll omfatter også avlytting av samtaler der politiet selv deltar, som reguleres av straffeprosessloven § 216l. Politiet avlytter da samtaler som skjer over telefon, Skype, walkie-talkie eller på annen måte. Når Politiet selv er part i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene, kan politiet etter straffeprosessloven § 216l etter beslutning av påtalemyndigheten ved teknisk innretning avlytte eller gjøre opptak av telefonsamtale eller annen samtale med den mistenkte. Vilkåret er i tillegg at mistenkte med rimelig grunn må kunne mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.

Det er viktig når Politiet er med i samtalen at de ikke bidrar til såkalt ”entrapment” at Politiet fremprovoserer den straffbare handling. Politiet kan ikke ringe en narkohandler og spørre om å få kjøpe narkotika, og så bruke denne samtalen til domfellelse. I Rt. 1984 s. 1076 (s. 1080) ble det generelt sagt at det “ikke kan aksepteres at politiet fremprovoserer en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått”.

I tillegg har man romavlytting etter straffeprosessloven § 216m, der retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta ”annen hemmelig avlytting enn kommunikasjonsavlytting ved tekniske midler (romavlytting)”. Såkalt romavlytting må skje i medhold av straffeprosessloven § 216m. Bestemmelsen gir politiet tillatelse eter kjennelse fra retten til å foreta annen hemmelig avlytting enn kommunikasjonsavlytting ved tekniske midler (romavlytting) Slik beslutning kan fattes av ved kjennelse når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av straffeloven § 147 a første eller annet ledd, straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a, eller straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132 a.

Ved romavlytting er det vilkår om vesentlighetskrav, og tillatelse kan bare gis dersom det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Tillatelse til avlytting av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig for et større antall personer, kan bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved avlytting av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Romavlytting må innrettes slik at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part. Når retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet også foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen.

Bestemmelsene i §§ 216 d til 216 k om prosedyre og kontroll for samtalekontrollen gjelder tilsvarende, likevel slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer enn to uker om gangen.

Under etterforskningen må bruken av tvangsmiddelet hjemlet i strpl. § 216l, vurderes opp mot forholdsmessighetsprinsippet etter strpl. § 170a, som gir anvisning på en todelt vurdering. Først og fremst må vilkårene for å anvende avlyttingen være oppfylt, jfr. ” Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det”. Det vil si at dersom politiet kan få tak i opplysninger via andre mindre inngripende etterforskningsskritt, må disse metodene vurderes først, men ikke nødvendigvis forsøkes.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)