Kommunikasjonskontroll er hemmelig avlytting eller sporing fra politi av en mistenkt persons kommunikasjon over telefon eller internett mv, og er regulert i straffeprosessloven kap. 16a og såkalt samtalekontroll i kap. 16b. Mistenkte blir siktet ved kommunikasjonskontroll, men skal ikke få vite om tvangsmiddelet som er iverksatt mot ham. Kommunikasjonskontroll (ofte kalt KK i straffeprosessen) er således et hemmelig tvangsmiddel, der tvangsmiddelet blir iverksatt uten å varsle den mistenkte, jf. straffeprosessloven § 216 e annet ledd og straffeprosessloven § 82 tredje ledd

Kommunikasjonskontroll er et inngripende etterforskningsmiddel og det er derfor opprettet et eget Kontrollutvalg etter straffeprosessloven § 216h, som skal påse at Politi og påtalemyndighet praktiserer virkemiddelet innenfor lovens grenser. Det følger dessuten av straffeprosessloven § 216i at alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen.

Kommunikasjonskontroll omfatter for det første kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216a, som kan gå ut på å ”avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke.”

Det følger av straffeprosessloven § 216a at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av § 162 eller § 317, jf. § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m. Politiets sikkerhetstjeneste kan også etter bestemmelsen gis slik tillatelse når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av diverse straffebud som beskytter rikets sikkerhet, teknologi, eksport og andre nasjonale interesser mv. Etter annet ledd følger det tilsvarende at tillatelse bare kan gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Kommunikasjon forutsetter at meldinger og informasjon sendes frem og tilbake mellom parter. Dersom en e-post tidligere er sendt og ligger lagret på en datamaskin er ikke e-posten lenger ”kommunikasjon” i lovens forstand. Politiet må da eventuelt kreve informasjonen utlevert etter straffeprosessloven § 210 eller beslaglegge den etter straffeprosessloven § 203.

Kommunikasjonskontroll omfatter etter straffeprosessloven § 216b videre tillatelse til å foreta ”annen kontroll av kommunikasjonsanlegg,” hvilket kan omfatte:

a) å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav a for kommunikasjon, c) å identifisere anlegg som nevnt i bokstav a ved hjelp av teknisk utstyr, eller d) at eier eller tilbyder av nett eller tjeneste som benyttes ved kommunikasjonen, skal gi politiet opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som i et bestemt tidsrom skal settes eller har vært satt i forbindelse med anlegg som nevnt i bokstav a, og andre data knyttet til kommunikasjon”.

Grunnkravet for alle disse hemmelige inngrep mot siktede er at vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av § 162 eller § 317, jf. § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.

Kommunikasjonskontroll kan også bli brukt for å avverge alvorlig kriminalitet, og reguleres da av straffeprosessloven § 222d. Retten kan da benytte kommunikasjonskontroll, når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av a) straffeloven § 147 a første eller annet ledd, b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a, eller c) straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132 a.

Kommunikasjonskontroll krever at et vesentlighetskrav til nødvendighet for virkemiddelet er oppfylt. Etter straffeprosessloven § 216c kan tillatelse til kommunikasjonskontroll bare gis ”dersom det må antas at slik avlytting eller kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort”. Således er det også et nødvendighetsbehov av hensyn til oppklaring av etterforskningen som må nødvendiggjøre et slikt inngrep, hvilket også må måles opp mot forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170a. I praksis vil det således være et krav om at andre vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelige. Politiet trenger imidlertid ikke å rent faktisk prøve andre etterforskningsmetoder først, for å bevise at kommunikasjonskontroll er nødvendig. Vesentlighetskravet følger tilsvarende av straffeprosessloven § 216m tredje ledd om romavlytting og i forhold til straffeprosessloven § 222d tredje ledd om tvangsmidler i avvergende øyemed.

Straffeprosessloven § 216c fastsetter også at tillatelse til kommunikasjonskontroll krever særlige grunner ”dersom den telefon den mistenkte antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer”, slik at andre også vil bli avlyttet. Det samme gjelder ved kontroll av telefon som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art over telefon, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken.

Det følger av straffeprosessloven § 216a at avgjørelser om kommunikasjonskontroll skal treffes ved kjennelser, og kompetansen til å bestemme avlytting i utgangspunktet tilkommer retten. Påtalemyndigheten har imidlertid hastekompetanse etter straffeprosessloven § 216d. Etter straffeprosessloven § 216e skal saken bringes inn for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje, og avgjørelsen treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem. Mistenkte skal derfor ikke varsles.

All kommunikasjonskontroll skal være tidsbegrenset, og må ikke vare lenger enn strengt nødvendig, jf. straffeprosessloven § 216f. Tillatelsen må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen. Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, kan tillatelsen likevel gis for inntil 8 uker om gangen dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning. Kommunikasjonskontrollen skal stanses før utløpet av fristen som er satt i rettens kjennelse, dersom vilkårene for kontroll ikke lenger antas å være til stede, eller dersom kontroll ikke lenger anses hensiktsmessig.

Etter straffeprosessloven § 216g. skal påtalemyndigheten sørge for at opptak eller notater som er gjort under kommunikasjonskontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de ikke er nødvendige for etterforskningen eller sakens opplysning mv.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)