Hovedregelen ved anonym vitneførsel er at mistenkte og forsvareren ikke kan få innsyn i dokumenter som kan røpe vitner som skal holdes anonyme, jf. straffeprosessloven § 242 annet og tredje ledd:

“Er det begjært anonym vitneførsel, jf. §§ 130 a eller 234 a, kan mistenkte eller fornærmede ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, gjelder reglene i første ledd likevel bare dersom påtalemyndigheten fører vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan anke et avslag om innsyn etter første punktum på den siktedes vegne. Blir adgang til dokumentene nektet, kan spørsmålet kreves avgjort ved kjennelse av retten”

Når tiltale er tatt ut er hovedregelen etter straffeprosessloven § 264 første ledd som nevnt at tiltalte skal ha innsyn i alle dokumenter som skal brukes mot ham som bevis i saken. Imidlertid følger av straffeprosessloven § 264 annet ledd at dersom det er begjært anonym vitneførsel etter § 130 a eller § 234 a, kan den tiltalte ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent.

Når innsyn nektes av hensyn til tredjemann etter bokstav a), vil bestemmelsen kunne få anvendelse både hvor det er behov for å holde navnet på et vitne hemmelig, og hvor det er selve forklaringen som helt eller delvis må holdes hemmelig. Det må foreligge en begrunnet frykt for at vitnet vil kunne utsettes for en alvorlig forbrytelse dersom mistenkte eller forsvareren blir kjent med navnet på vitnet og dets forklaring. Så lenge saken ennå bare er under etterforskning, antas det å være en forholdsvis vid adgang for politiet til å holde skjult navnet på et vitne, herunder anmeldelsen, dersom anonymisering anses som nødvendig for å beskytte vitnet.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)